Psykisk Helsevernloven

ARTIKKELEN ER UNDER OPPDATERING

Norge har helt siden 1848 hatt en egen lov som omhandler behandling av pasienter med psykiske lidelser, og som tar for seg disse menneskers status og rettigheter. Loven av 1848 var regnet for å være en svært moderne lov, og den var gyldig helt frem til 1961, da det kom en ny lov. Med virkning fra januar 2001 gjelder så en helt ny Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (Psykisk helsevernloven). Denne ble vedtatt 2. juli 1999.

I tillegg til Psykisk helsevernloven finnes det også særbestemmelser for personer med psykiske lidelser i flere andre lover (som vergemålsloven, lov om skadeerstatning og straffeloven).

Den nye Psykisk helsevernlov (PHVL) omtaler, som den gamle Lov om psykisk helsevern (LPHV), fire typer innleggelser i psykiatriske døgninstitusjoner:

Frivillig innleggelse
Innleggelse med eget samtykke, uten adgang til å bruke tvangsmidler i behandlingen av pasienten (§ 2-1:Frivillig psykisk helsevern. Tidligere § 4-1.) Barn under 16 år kan legges inn på grunnlag av foreldrenes samtykke. Ungdom kan, etter fylte 16 år, selv gi samtykke.

Innleggelse med eget samtykke, med forhåndsavtalte begrensninger i pasientens "frihet" (§ 2-2: Samtykke til å være undergitt reglene om tvungent psykisk helsevern. Tidligere § 4-2.)

ObservasjonsparagrafInnleggelse uten eget samtykke, til videre observasjon/undersøkelse (§ 3-8 og § 3-6, tidligere § 3.), for å finne ut om vilkårene for tvungent psykisk helsevern er oppfylt.

TvangsparagrafInnleggelse uten eget samtykke, til tvungent psykisk helsevern (§§ 3-7, 3-1, Tidligere § 5.)

I loven søkes man innlagt etter en paragraf (begjæringsparagraf). Når man blir tatt imot skifter paragrafen (vedtaksparagraf), slik at begjæring om tvungen observasjon er § 3-6.

Observasjonsvedtaksparagrafen er § 3-8.
I daglig tale var det mange pasienter som uttrykte seg omtrent som følger: "Jeg legger meg inn som frivillig på Psykiatrisk" (før § 4-1/§ 4-2.

På samme måte var det mange leger som uttrykte seg omtrent som følger: "Jeg legger pasienten inn til observasjon/til tvangsinnleggelse" (før § 3/§ 5).

Faglig og juridisk sett er begge typer formuleringer uholdbare. Det har alltid vært slik at myndighet og ansvar for å ta imot eller avvise pasienter i forhold til innleggelse på psykiatrisk institusjon, både faglig og juridisk, har vært tillagt vedkommende overlege på institusjonen.
Pasientene blir henvist av sin lege (evt. fra legevaktslege og lignende) for vurdering med tanke på om de skulle tas imot for innleggelse, og i så fall, hva slags type innleggelse (dvs. hvilken som skal brukes). Før en pasient kan tvangsinnlegges, kreves det også en begjæring om dette (kalt tutorerklæring) fra offentlig myndighet, eller fra en av pasientens nærmeste.

Det er ikke noe prinsipielt nytt på disse punktene i den nye PHVL. Noen mindre justeringer av enkelte bestemmelser og betingelser er gjort. Bestemmelsene og formuleringene er også blitt spredt på flere paragrafer. Det hele er blitt mer uoversiktlig og virker mer komplisert.

Psykisk helsevernlovens formål
(Kap. 1)

Med psykisk helsevern menes spesialisthelsetjenestens undersøkelse og behandling (inklusive pleie og omsorg) av mennesker med psykisk lidelse.

Tiltakene som gjennomføres i regi av psykisk helsevern skal ta utgangspunkt i:

  • pasientens behov (tiltak som settes inn, skal ikke gå lenger enn nødvendig) og
  • respekten for menneskevernet (tiltakene skal alltid søkes gjennomført på en slik måte at pasienten ikke blir nedverdiget,
    og ved tvangstiltak stå i forhold til det som man kan oppnå ved å bruke tvang).

Som pårørende regnes ifølge loven en persons

  • Ektefelle
  • Registrerte partner
  • Person som lever i et ekteskapslignende eller partnerskapslignende samboerforhold med vedkommende over to års varighet
  • Myndige barn
  • Foreldre eller den som har foreldremyndighet
  • Myndige søsken
  • Besteforeldre
  • Verge eller hjelpeverge

Pasienten kan velge hvem av disse som skal føres opp som hans/hennes nærmeste. Dersom pasienten ikke angir en nærmeste blant disse, skal den nærmeste regnes som den av de pårørende som i størst utstrekning har kontakt med vedkommende pasient.
En tar da utgangspunkt i den angitte rekkefølgen.

Frivillig psykisk helsevern (Kap. 2)

Man må være fylt 16 år for å kunne samtykke til frivillig psykisk helsevern. Det kreves at samtykket skal være "informert", dvs. at samtykket er bare gyldig dersom pasienten har fått tilstrekkelig informasjon. Dersom det ikke foreligger et muntlig samtykke, kan det antas at pasienten gir sitt stilltiende samtykke dersom det ut fra pasientens handlemåte og omstendighetene for øvrig er sannsynlig at han/hun godtar frivillig psykisk helsevern.

Fravær av motstand er ikke alene nok til at man kan si at det foreligger samtykke.

Dersom en person som er fylt 16 år åpenbart ikke er i stand til å forstå begrunnelsen for å ta imot frivillig psykisk helsevern, kan vedkommende heller ikke gi gyldig samtykke. For eksempel kan man mangle samtykke-evne på grunn av psykisk utviklingshemming, eller på grunn av demens.

En ungdom (mellom 12 og 16 år) som er innlagt etter foreldrenes samtykke, og som selv ikke er enig i innleggelse, har selv rett til å klage til kontrollkommisjonen.

Pasienter som er tatt imot i henhold til bestemmelsene om frivillig psykisk helsevern, kan som hovedregel ikke utsettes for tvangstiltak. Det er også fastslått i loven at ingen som har søkt frivillig psykisk helsevern kan overføres til tvungen behandling så lenge vedkommende er innlagt til frivillig
behandling.

Finner man det nødvendig å ta en pasient, som er innlagt frivillig, inn under tvungent psykisk helsevern, må vedkommende først skrives ut fra det frivillige helsevernet før han kan bli innlagt på tvang.

Dersom pasienten utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse, kan imidlertid pasienten (med hjemmel i straffelovens nødretts-bestemmelse) holdes tilbake mot sin vilje, inntil en ekstern lege på selvstendig grunnlag har vurdert om betingelsene for innleggelse på tvungent psykisk helsevern er tilstede. På denne måten kan det altså rent teknisk ordnes slik at en pasient ikke får forlate sykehusområdet, men likevel juridisk sett ikke er blitt overført direkte fra frivillig innleggelse til tvangsinnleggelse.

Tvungent psykisk helsevern (Kap. 3) 

Når en person blir underlagt tvungent psykisk helsevern, kan han/hun holdes tilbake i institusjon mot sin vilje, og hentes tilbake ved rømming; om nødvendig kan det brukes tvang for å bringe vedkommende tilbake. Det kan innhentes bistand fra offentlig myndighet (som regel politi).

Tvungent psykisk helsevern kan imidlertid også gis uten at pasienten er innlagt i institusjon, dvs. pasienten kan da oppholde seg i sin egen bopel men kan ved tvang være pålagt å møte frem til vedtatt handling. Om nødvendig kan vedkommende hentes til behandling med bistand fra offentlig myndighet.

Lovverket stiller krav til den faglige og materielle standard ved institusjoner, som blir godkjent til å yte behandling og omsorg ved tvungent psykisk helsevern.

Tvungent psykisk helsevern kan bare brukes overfor en person som har en alvorlig sinnslidelse, og som dessuten tilfredsstiller visse tilleggsvilkår (det er altså ikke nok at man har en alvorlig sinnslidelse) iht. § 3-3:

Der må være grunn til å tro at

  • vedkommende får sin utsikt til helbredelse  eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert.
  • eller der må være stor fare for at  vedkommende i meget nær fremtid får sin  tilstand vesentlig forverret.
  • eller vedkommende må utgjøre en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv og helse.

Tvungent psykisk helsevern kan bare iverksettes når frivillig psykisk helsevern har vært forsøkt, uten at dette har ført frem, eller i slike tilfeller hvor det åpenbart er helt formålsløst å forsøke frivillig psykisk helsevern. Det kreves også at man har gjort en konkret helhetsvurdering som konkluderer med at psykisk helsevern fremtrer som den klart beste løsning for vedkommende pasient. Ved vurderingen legges det særlig vekt på hvor stor belastning det tvangsmessige inngrep vil innebære for pasienten.

Tvungent psykisk helsevern kan bare benyttes dersom innleggende lege personlig har undersøkt vedkommende pasient, og funnet at lovens krav er oppfylt. I tillegg til dette må en tredje, uavhengig person (tutor - offentlig myndighet eller en av de nærmeste) begjære at vedkommende blir underlagt tvungen observasjon (§ 3-6), eller tatt under tvungent psykisk helsevern (§ 3-7).

Tvungent psykisk helsevern kan etableres uten døgnopphold i institusjon (dvs. det som svarte til tvungent ettervern iht. § 13-1 i den gamle LPHV). Dette innebærer at det er denne paragrafen som er selve hoved-hjemmels-grunnlaget for å gjøre vedtak om alle former for tvungent psykisk helsevern.

Den faglig ansvarlige (tidligere oftest avdelingsoverlegen) har både rett og plikt til å gjøre de nødvendige vurdringer av søknadspapirene og i tillegg sørge for at det blir gjort ny, personlig legeundersøkelse av pasienten på sykehuset (institusjonen).

Den faglig ansvarlige skal deretter avgjøre om de foreliggende opplysninger gir grunnlag til å ta pasienten inn under tvungent psykisk helsevern iht. § 3-1. Eventuelt om situasjonen fagligsett er så uklar/mangelfullt opplyst at der er grunnlag for å vedta videre undersøkelse (observasjon) iht. § 3-6 først for, så å finne ut om vilkårene for tvungent psykisk helsevern iht. § 3-1 er oppfylte.  
 
Uansett hvilken type vedtak som blir gjort etablerer § 3-8 en plikt for "den ansvarlige institusjon" til å sørge for at det blir foretatt en personlig legeundersøkelse av pasienten før vedtak fattes. Det kreves ikke at denne personlige legeundersøkelse skal foretas av "den faglig ansvarlige" selv. Det kan delegeres for eksempel til vakthavende spesialist. I den nye PHVL kan spesialister i psykiatri og i klinisk psykologi stå som delegert faglig ansvarlig for vedtak.

Varigheten av en videre undersøkelse (observasjon) er begrenset til 10 dager. Videre undersøkelse (observasjon) kan også gjennomføres uten at pasienten er innlagt.

Vedtak om tvungent psykisk helsevern må revurderes hver tredje måned, og opphører etter ett år.

Når det blir fattet vedtak om videre tvungen undersøkelse, eller om tvungent psykisk helsevern, har både pasienten, hans/hennes nærmeste og den offentlige myndighet som evt. har begjært undersøkelse eller tvangsinnleggelse, rett til å klage på vedtaket til Kontrollkommisjonen (kfr. nedenfor). Pasienten kan klage i opptil 3 måneder etter at dette tvungne psykiske helsevernet er avsluttet.

Gjennomføring av psykisk helsevern  (Kap. 4)

BehandlingsplanNår en pasient er under psykisk helsevern, skal institusjonen utarbeide en individuell plan for hvordan behandlingen skal gjennomføres, og hva den skal inneholde.

Planen skal kartlegge hva det er behov for i forhold til spesialisthelsetjenesten, angi målsetting(er) for behandlingstilbudet, samt liste opp hvilke psykiatriske tjenester som er aktuelle og hva omfanget av disse tjenestene skal være.

Det kreves også at denne planen skal beskrive hvilket samarbeid med andre helse- og sosialtjenester som er nødvendig med for å kunne gjennomføre en behandling tilpasset pasientens behov. Disse andre helse- og sosialtjenester er etter loven pliktige til å medvirke ved utarbeidelse og gjennomføring av planen.

Den som er innlagt til frivillig psykisk helsevern skal delta i arbeidet med planen og planen kan ikke utarbeides uten at pasienten selv samtykker.

For de som er underlagt tvungent psykisk helsevern krever loven at man skal søke å få til samarbeid med pasienten om utarbeidelsen av den individuelle planen.

Tvangsmidler
Loven krever at restriksjoner og bruk av tvang skal innskrenkes til det som er strengt nødvendig, og at det så langt som mulig skal tas hensyn til pasientens eget syn på de tiltak det er aktuelt å sette i verk. Det er en forutsetning, for bruk av tvang og restriksjoner, at det faglig kan sannsynliggjøres og begrunnes at tiltakene vil ha en så gunstig virkning at den klart oppveier de ulempene tvangen og restriksjonene kan medføre for pasienten.

Pasientens rett til å bestemme over seg selv, skal så langt det er mulig, ivaretas under gjennomføringen av det psykiske helsevern.

SkjermingDersom pasienten lider av sterk uro, eller har en utagerende atferd, kan den som er faglig ansvarlig for gjennomføringen av det psykiske helsevernet vedta at det av behandlingsmessige grunner, eller av hensyn til andre pasienter skal gjennomføres skjermingstiltak. Dette medfører at pasienten for en tid kan holdes helt/delvis skjermet (atskilt) fra kontakt med medpasienter, og fra kontakt med personale som ikke direkte har oppgaver i forbindelse med undersøkelse, behandling eller omsorg for pasienten.

Dersom slike skjermingsvedtak opprettholdes utover 48 timer, skal det fattes skriftlig vedtak om skjermingen. Et slikt vedtak kan ikke gjelde for en periode på mer enn maksimum tre uker om gangen. Slike skjermingsvedtak kan påklages til Kontrollkommisjonen av pasienten selv, eller av hans/hennes nærmeste.

I tillegg til at skjermingstiltak kan vedtas uten pasientens samtykke, av lege eller psykolog, kan en lege også vedta at følgende tvangsmidler skal tas i bruk dersom det ut fra en faglig vurdering er nødvendig. Også for å hindre pasienten i å skade seg selv eller andre, for å avverge betydelig skade på bygninger, klær, inventar eller andre ting, og når lempeligere midler har vist seg å være åpenbart forgjeves eller utilstrekkelige:

  • Mekaniske tvangsmidler som hindrer pasientens bevegelsesfrihet, herunder belte, sengebelte, håndrem, fotrem, spesialtrøye samt skadeforebyggende spesialklær.
  • Kortvarig anbringelse bak avlåst dør uten personale til stede (isolering)
  • Enkeltstående bruk av korttidsvirkende legemidler i beroligende eller bedøvende hensikt.

Dersom en akutt nødsituasjon gjør at det ikke er mulig å få umiddelbar kontakt med lege (behandlende lege, vakthavende lege), kan ansvarshavende ved avdelingen (posten) vedta å bruke mekaniske tvangsmidler eller isolering. Lege skal snarest mulig underrettes, og ta standpunkt til (gjøre vedtak) om bruken av tvangsmidler skal fortsette. Alle slike vedtak skal "nedtegnes uten opphold" og de skal meddeles pasienten (og hans/hennes nærmeste, dersom ikke pasienten motsetter seg dette). Det skal gis opplysning om at vedtaket kan påklages til Kontrollkommisjonen. Tvangsmidler som er nevnt under punktene 1 og 2 kan ikke anvendes overfor pasienter som er under 16 år.

Tvangsbehandling ("Behandling uten eget samtykke")
Pasienter som er under tvungent psykisk helsevern kan, uten å ha gitt sitt samtykke til det, bli undersøkt og gis behandling som er klart i overensstemmelse med faglig anerkjent psykiatriske metoder og forsvarlig klinisk praksis.

Slik undersøkelse/behandling kan ikke gjennomføres uten at pasienten har samtykket, hvis behandlingen innebærer et alvorlig inngrep.

Pasienten kan behandles med legemidler som er registrert her i landet, og kun med doser som er vanlig å bruke, uten eget samtykke.

Tvungen undersøkelse eller behandling kan bare skje etter at det er forsøkt å oppnå samtykke fra pasientens side, eller at det er vurdert som åpenbart at slikt samtykke ikke kan eller vil bli gitt.

Behandling under tvang kan bare iverksettes dersom dette med stor sannsynlighet vil føre til helbredelse, eller vesentlig bedring av pasientens tilstand, eller at pasienten unngår en vesentlig forverring av sykdommen.

Det er den faglig ansvarlige som kan treffe vedtak om undersøkelse og behandling uten eget samtykke. Vedtaket skal nedtegnes uten opphold. Slike vedtak kan påklages til Fylkeslegen av pasienten selv, eller av hans/hennes nærmeste.

VarighetFor alle pasienter som er under tvungent psykisk helsevern, skal den faglig ansvarlige minst hver tredje måned sørge for at det ved konkret undersøkelse blir vurdert om vilkårene for tvungent psykisk helsevern fortsatt er til stede. Det skal fattes skriftlig vedtak, både dersom man bestemmer seg for å avslutte, og dersom man bestemmer seg for å fortsette det tvungne psykiske helsevernet . I tillegg skal Kontrollkommisjonen på eget initiativ vurdere om det er behov for videre tvungent psykisk helsevern når det er gått tre måneder fra et vedtak er fattet.

Tvungent psykisk helsevern opphører automatisk etter ett år, dersom ikke Kontrollkommisjonen samtykker i at det fattes vedtak om forlengelse av vernet.

"Dømt" til behandling (Kap. 5)I forbindelse med den nye PHVL er det foretatt endringer i straffeloven slik at personer som har begått straffbare handlinger, men er strafferettslig utilregnelige (dvs. ikke kan dømmes til noen straff), i stedet kan dømmes til psykiatrisk behandling. Dette omtales nærmere i egen artikkel om rettspsykiatri.

Kontrollkommisjonene (Kap. 6)Loven bestemmer at der hvor noen er tatt under tvungent psykisk helsevern, skal det være opprettet en Kontrollkommisjon som skal føre "den kontroll den finner nødvendig for pasientens velferd".

Dersom Kontrollkommisjonen finner forhold som den vil ta opp, kan den gjøre dette direkte overfor den faglig ansvarlige. Gjelder det spørsmål av mer faglig art, som har med den psykiatriske behandling å gjøre, er det vanlig at Kontrollkommisjonen ber Fylkeslegen (som er faglig tilsynsmyndighet) se på saken.

Kontrollkommisjonen ledes av en jurist som er kvalifisert til å være dommer, og den er helt og holdent uavhengig i sin virksomhet. Den består videre av en lege og to andre medlemmer (hvorav den ene av disse selv skal ha vært under psykisk helsevern eller være/ha vært nærstående til en pasient eller i sin stilling eller i verv ha representert pasientinteresser). Reglene om ugildhet i Domstolsloven gjelder for medlemmer av kontrollkommisjonene.

Kontrollkommisjonen har plikt til å sørge for at pasientens sak blir best mulig opplyst. Både ved klager til Kontrollkommisjonen og til Fylkeslegen har pasienten rett til å få bistand av advokat, eller av en annen som pasienten gir fullmakt til dette. Pasienten har rett til advokat etter bestemmelsene i Lov om fri rettshjelp.

Kontrollkommisjonen har myndighet til å avgjøre saker hvor det klages på vedtak om videre undersøkelse (observasjon), vedtak om å etablere, opprettholde, eller avslutte tvungent psykisk helsevern, og vedtak om overføring til døgnopphold i institusjon (iht. § 3-1).

Kontrollkommisjonens vedtak i slike saker kan av pasienten, eller av hans/hennes nærmeste, bringes inn for retten etter Lov om rettergangsmåten for tvistemål.