Vår komplekse hverdag

Spørsmål

Jeg har alltid vært en sterk person som har ordnet opp for meg og delvis også mine venninder, både følelsesmessig og rent materielt. Men nå lurer jeg på om jeg bør søke hjelp selv. De siste 10 mnd har jeg vært igjennom: et samlivsbrudd, (har ett barn på 8 år), har nå innledet et nytt samboerskap. -Jeg har tatt flere eksamener på høyskolenivå, både individuelle og gruppeeksamener, samtidig som jeg har jobbet ca 70% ved siden av. -Som følge av samlivsbruddet måtte jeg legge ned en privat bedrift som jeg hadde ved siden av. -Som ikke dette var nok, har jeg mistet min trofaste hund gjennom 8 år, etter flere operasjoner og sykeleie. Jeg har i flere år sittet i styre og stell for flere foreninger, skoleutvalg o.l, men har kuttet ut alt dette nå. Alt dette har tappet meg for energi, akkurat nå er jeg kun deltidsstudent, har ikke krefter til å jobbe ved siden av. Føler at det meste er mørkt akkurat nå, og den hobbyen jeg tidligere hadde stor glede av, gir meg ikke lenger noe. Jeg gråter lett, og det meste er et ork. Min nåværende samboer er veldig omsorgsfull, men jeg føler mye av det blir "mas". Jeg trener en del, er opptatt av kropp og utseende, men føler at også treningen går tyngre og tyngre. Kan dette rett og slett være en forsiknket reaksjon på mitt samlivsbrudd, som mildt sagt var traumatisk for meg, eller har jeg stilt for høye krav til meg selv over for lang tid? (Har hatt mye dårlig samvittighet ovenfor mitt barn...) Hva vil du råde meg til å gjøre?
Kan nevne at det for noen uker siden "toppet" seg for meg rent følelsesmessig og i jobbsammenheng, og da "løste(?)" jeg det ved å dra på fjellet noen dager. Jeg klarte på den måten å komme over den verste kneika da.

Kvinne, 28 år

Svar

Kjære kvinne, 28 år!

Jeg synes ikke det er så rart at du merker kreftene forsvinne. På meg virker det normalt.

Jeg tror man i perioder kan mestre ulike arbeidsoppgaver og omsorgsoppgaver selv om det går litt intenst for seg, hvis man grunnleggende har det bra. Og, hvis det ikke går over for lang tid.

Men hvis, som i ditt tilfelle, parforholdet ryker - ja, da faller en svært viktig premiss bort. Og med det kommer også bekymringer (for felles barn, økonomi osv).

Jeg vil råde deg til å ta bort så mye ytre press som du kan. Prioriter hardt. Gjør bare det som er aller viktigst. Er du svært ambisiøs? Legg i så fall ambisjonene på hylla en periode. Konsentrer deg om dine nærmeste - i langsomt tempo.

Kanskje trenger du hjelp til å sortere alle momentene. Da vil jeg råde deg til å snakke med fastlegen din. Legen vil også kunne vurdere om det vil være riktig at du sykmeldes en periode.

Lykke til!