Vanskelig livssituasjon

Spørsmål

Jeg vil bare gå rett på sak. De siste fem-seks månedene har livet mitt forandret seg mye. I dette brevet har jeg prøvd å beskrive alt jeg tror kan ha betydning. Håper det gir mening…

Jeg har hatt kjæreste i over to år. Jeg føler selv at jeg ikke elsker ham, men likevel klamrer jeg meg til forholdet. Det har vært et turbulent forhold, og hver gang jeg ser at jeg kan miste ham, får jeg panikk. Jeg kan gråte i flere dager. De periodene det går bra mellom oss, vet jeg at han ikke er den rette for meg. Jeg blir også veldig deprimert hver gang han ønsker å tilbringe tid sammen med noen andre i stedet for meg, og det ender ofte med at jeg begynner å gråte. Jeg er sykelig sjalu, og kan bli veldig sint, skuffet og deprimert bare jeg finner en sms fra en annen jente på telefonen hans. Når vi snakker i telefonen vil jeg bare snakke og snakke og kan begynne å gråte hvis han vil legge på, og tror at han ikke er glad i meg. Denne følelsen varer som regel bare i et kvarter-halvtime etter at vi har avsluttet samtalen. Jeg har flørtet mye med andre gutter, og får ikke engang dårlig samvittighet av det, men hvis han flørter med en annen jente, blir jeg helt knust. Jeg har lest et sted at barn av alkoholiserte foreldre ofte tviholder på forhold fordi de er redde for å være alene. Jeg har vokst opp med en alkoholisert far, som fortsatt drikker mye, og moren min døde da jeg var 10. Kan dette ha noe med oppførselen min å gjøre?

De siste par årene har jeg blitt mer innesluttet og innadvendt. Før hadde jeg lett for å bli kjent med nye folk, men nå tar det lang tid. Jeg har problemer med å føre en samtale, og jeg har lett for å tro at folk ser ned på meg. Det går greit så lenge det er en gruppe, men med en gang jeg skal forholde meg til bare en person blir jeg veldig usikker og får nærmest angst. Det hender at jeg bevisst unngår steder der jeg kan møte folk jeg kjenner og dersom jeg ser noen på gata, pleier jeg å late som om jeg ikke ser dem, eller ta en omvei..Jeg har et veldig variabelt selvbilde. Jeg har store problemer med å åpne meg for andre mennesker, derfor er det vanskelig for meg å søke hjelp til problemene mine.

Det hender ofte at jeg har store humørsvingninger. Fra å være i kjempegodt humør, kan bagateller ødelegge en hel dag for meg. Hvis jeg først har blitt i dårlig humør har jeg vanskelig for å komme over det. Jeg har veldig vanskelig for å forholde meg til andre mennesker mens jeg er sint, hvis jeg i det hele tatt sier noe, glefser jeg bare til de som er rundt meg. Mormoren min hadde diagnosen schizofreni, og pappa sier at mamma også hadde symptomene til dette. Kan det være det som feiler meg også?

Jeg har perioder der jeg er deprimert og låser meg inne. I disse periodene vil jeg ikke treffe andre mennesker, jeg tar ikke telefonen hvis den ringer, og jeg tar ikke kontakt med noen. Disse periodene kommer ofte når faren min drikker.

Da jeg var i 16-års alderen hadde jeg en periode hvor jeg drakk veldig mye. Hvis jeg først begynte å drikke, så sluttet jeg ikke. Det endte ofte med at jeg drakk vodka rett fra flaska, eller sterkere sprit hvis jeg hadde det. Jeg pleide også å drikke da jeg stod opp dagen etter, og det hendte at jeg var full helt fra fredag ettermiddag til søndag kveld. En gang prøvde jeg å ta mitt eget liv i fylla. Det var etter det at jeg innså at jeg burde slutte å drikke så mye. Selv husker jeg ingenting fra det, men han som nå er kjæresten min, har fortalt meg alt. Jeg hadde bare forsvunnet fra festen, uten å si noen ting. Han fant meg på kanten av en bro hvor jeg stod klar til å hoppe i det iskalde vannet. Jeg husker at dette skjedde i en periode hvor pappa drakk mye. Det har gått bra i noen år, både med drikkingen og med meg, men i de siste månedene har det igjen tatt seg opp, og jeg begynner å bli redd for å at det skal bli like ille. Jeg prøver å holde meg unna alkohol på fester, men det ender som regel med at jeg drikker likevel. Hvis jeg først begynner å drikke, drikker jeg mye og lenge.

Ikke si at jeg må snakke med fastlegen min. Det klarer jeg ikke. Jeg klarer ikke å snakke med noen om disse problemene, derfor prøver jeg å søke hjelp på denne måten. Jeg vil heller ikke klare å snakke med noen på telefon. Det prøvde jeg en gang jeg hadde en av mine "perioder". Jeg måtte bare legge på. Jeg er også redd for å ta kontakt med lege fordi jeg føler at problemene mine er bagateller i forhold til mange andres. Derfor vil det hjelpe veldig mye om jeg fikk respons nå..Hva som helst, bare en følelse av at noen har satt seg inn i min situasjon og kan gi meg råd. Jeg er så fryktelig redd for hva som kommer til å skje med meg..

Kvinne, 19 år

Svar

Kjære deg

Det er tydelig at du for tiden er i en svært vanskelig livssituasjon. Det er nok ganske vanlig at unge mennesker i din alder opplever at livet til tider er kaotisk og uoversiktlig, men de problemene du strir med stikker nok litt dypere.

Det at du føler at du ikke elsker kjæresten din men samtidig føler deg svært knyttet og avhengig av ham er selvfølgelig svært motstridende følelser. Når vi mennesker opplever slike følelser som vi ikke helt greier å forklare for oss selv så reagerer vi ofte med sinne, gråt, eller aggresjon. Man blir i tillegg usikker på seg selv og sitt eget følelsesliv og man begynner å lure på om man er unormal eller syk. Det er nok riktig som du antyder at din egen oppvekst kan ha mye å si for deg når det gjelder hvordan du reagerer i ditt eget parforhold. Det stemmer at barn av alkoholiserte foreldre ofte blir usikre i egne forhold, når du i tillegg har opplevd å miste din mor i ung alder vil dette helt klart kunne forsterke redselen for å være alene.

Dessverre så er det ofte slik at mennesker med slike vansker som du beskriver havner i en vond sirkel hvor det ene problemet forsterker ett annet. Man vil jo gjerne prøve å finne måter å slippe unna vanskelige situasjoner og tanker og dessverre så er ofte alkohol et av de vanligste hjelpemidlene. Man begynner gjerne å drikke mye og ofte for på den måten å slippe unna de vonde tankene. I begynnelsene hjelper dette kanskje akkurat mens man drikker men det tar ikke lang tid før man mister kontrollen også her. Man begynner å gjøre ting i fylla som man angrer på i ettertid, og man ender opp med å såre både seg selv og andre. Dette fører igjen til at selvbildet og følelsen av egen verdi blir ødelagt, og man trekker seg gjerne mer og mer tilbake fra omverdenen.

Du skriver at du har perioder hvor du føler deg deprimert og låser deg inne, dette er også en slags forsvarsmekanisme fra kroppen din. Når man føler selv at man er unormal og lite verdt så vil man gjerne slippe å møte andre mennesker for da må man også møte seg selv og de problemene man har. Igjen så er dette en mekanisme som i lengden ikke gjør godt, når man kun har sine egne vonde tanker å støtte seg til så blir disse bare forsterket. Vi mennesker har dessverre en tendens til å isolere oss akkurat i de periodene når vi som mest hadde trengt at andre var der og kunne fortelle oss at vi betyr noe og at vi er noe verd.

Jeg forstår ut ifra brevet ditt at du er engstelig for sykdommen schizofreni som din mormor og kanskje din mor hadde. Dette skal du ikke tenke så mye på nå. Diagnosen schizofreni innbefatter svært mye og det finnes svært mange forskjellige typer, og de problemene du strir med kan forklares ut i fra mange andre årsaker en schizofreni.

Når du skriver at jeg ikke skal si at du må snakke med fastlegen din så er nok ikke dette et ønske jeg kan oppfylle. Det er helt klart ut ifra brevet ditt at du vil ha godt av å finne noen som kan hjelpe deg med din vanskelige situasjon. Dette trenger ikke å være fastlegen, faktisk bør det helst være en med mer spesialkunnskap om slike ting, helst en psykiater eller en psykolog. Alle de problemene du beskriver i brevet ditt kan du få godt hjelp til å løse så lenge du kommer i kontakt med en person som har den nødvendige kompetansen på disse områdene.
Slik jeg forstår det så har du vansker med å åpne deg for andre mennesker og at du føler at du ikke klarer å snakke med noen om disse problemene. Dette er du ikke alene om. Det er ofte den vanskeligste biten dette å greie å komme over den bøygen det er å fortelle et annet menneske at man har problemer. Det er så mye lettere hvis man har et sår på armen eller en skadet fot, da kan alle se at man trenger hjelp og man trenger ikke å åpne seg selv i noen særlig grad. Imidlertid så kan jeg forsikre deg om at både fastlegen din og eventuelt andre leger eller helsepersonell har opplevd dette mange ganger før og de kan takle slike tilfeller 100 %; profesjonelt. Det er ingen sjanse for at de vil tenke på deg som en mindreverdig eller unormal person

Det du trenger er en time hos psykiater eller psykolog, en slik time kan fastlegen din skaffe deg. Jeg vil anbefale deg at du bestiller en time hos legen din og så kan du ta med dette brevet du har skrevet til oss, som jeg må si er veldig velskrevet og konkret. Så kan du be legen din om å lese brevet, på den måten slipper du å fortelle så mye med egne ord, du kan også ta med dette svaret hvis du vil.
Brevet ditt er som sagt veldig godt skrevet og vil gi legen din et svært godt utgangspunkt for å vite hvor han eller hun skal henvise deg videre. Jeg er helt sikker på at dette vil bli en mye mer positiv opplevelse for deg en du tenker på forhånd. Du må tenke på at psykiatere og psykologer har tatt mellom 6-8 års utdannelse nettopp for å jobbe med slike problemstillinger som du sliter med.
Og dette at dine problemer er bagateller i forhold til andres, og at du derfor ikke vil gå til lege, det stemmer ikke. Du har problemer som du trenger hjelp til å løse og du bør absolutt søke denne hjelpen.

Jeg håper dette har vært til hjelp for deg og jeg ønsker deg virkelig lykke til videre!