Tunge tanker

Spørsmål

hei jeg er ei jente på 27 år som har vært syk i 5 mnd. Det vil si så syk at jeg ikke har fungert i hverdagen. har gjennomgått mange tester og undersøkelser og en del alternativ medisin, men har ikke blitt noe særlig bedre. Har tatt MR av hodet, ryggen, EEG og spinalpunksjon, EKG, ultralyd av hjertet, gastroskopi (skal på colonskopi) og mange blodprøver (eneste de fant var at jeg hadde hatt kyssesyken en gang men kan ikke si når...). I begynnelsen (og av og til nå også..) var jeg overbevist om at det måtte være noe fysisk som feilet meg. Gikk fra å være på topp til bunn på en uke. Ikke vært plaget verken med fysiske eller psykiske plager tidligere. Mine symptomer har vært mange og noe skiftende(svimmelhet, stive muskler, høy puls, fjernhet, slapphet, energiløshet, tretthet, hodepine, mageproblemer, sure oppstøt, sterk smak i munnen, synsforstyrrelser, muskerkramper, uro, nedstemthet osv). Vet at dette er typiske tegn på stress men har aldri opplevd lignende ting og følt meg slik før så har vært overbevist om at noe alvorlig har feilt meg.Har i det siste nok klart å innsett at det nok mest sannsynlig også er en psykisk sammenheng. Iallefall så har det blitt det etterhvert. Vet jo aldri hva som kommer først. Før jeg ble syk hadde jeg et bra liv og har ikke hatt noen store traumer osv. I det siste har jeg vært mye plaget med angst og nedstemthet, kan vel betegnes som en depresjon. Pusteproblemer og klump i halsen, hyperventilering og uro uten noen spesiell grunn eller situasjon. Følte at ting gikk litt bedre ei stund men ble veldig satt tilbake når jeg fikk slike problemer. Jeg har en flott familie, super kjæreste, masse venner, er ressursterk og flink på skolen osv. Problemene meldte seg imidlertid rett etter siste eksamen (ble ferdig med 7 års utdanning: hovedfag i psykologi; ikke klinisk psykolog men kan en del om temaene uansett, men vanskelig å benytte på seg selv...). Syns ikke jeg stresset så mye i høst men det kan vel være at det var et beger som ble fylt. Eneste forklaring jeg kan komme med er at det rett og slett har blitt for mye for meg over lang tid i og med at jeg bryr meg veldig om andre og bekymrer meg for andre osv. Er en følelesperson som tar til meg mye og som gir mye til andre (men får mye igjen også!). Lider vel av det såkalte "flink pike syndromet" som vil gjøre ting bra (og har fått utmerket resultater) og som stiller ganske høye krav til meg selv og vil bli likt av andre osv. Den angsten jeg har følt har vært en blanding mellom panikkangst og generealisert angst vil jeg si. Har bekyrmet meg masse (og gjør det forsåvidt fortsatt) for hva som har feilet meg og vært lei meg for at jeg ikke har kunne gjort det jeg har pleid å gjøre. Rakk dessuten ikke å få meg jobb før jeg ble syk så får verken sykepenger el arb ledighetstrygd så har heldigvis snille foreldre som gir meg penger nå når jeg er sykemeldt(ellers måtte jeg gått på sosialen, bra velferdssystem!). Var i utg punktet skeptisk til medisiner men i påsken måtte jeg få vival for angst og tok i gj. snitt 2 pr dag. Etter påske begynte jeg på efexor, 75 mg. Bare tatt en uke så kjenner ikke noe enda. Noen bivirkninger. Men er fremdeles ikke helt sikker på at det er det som er løsningen og at det ikke er noe fysisk galt med meg. Har vært redd for MS siden jeg har hatt "rar" følelse i høyre fot og til dels i høyre arm (men vært plaget med musesyke så er kanskje det??). De nevrologiske prøvene tok jeg før jeg fikk denne rare følelsen (kan det forresten ha sammenheng med inngrepet i forbindelse med spinalpunksjon? veldig vondt i korsryggen etter det). Vet at angsten og situasjonen ikke blir noe bedre av at jeg bekymrer meg men har nå en gang blitt slik. Også vært en del tull i starten med ulike leger og legevakt (var juleferie osv) som gav meg ulike råd og medisiner (nexium, albyl E!, somadril, astmamedisin).Har nok også lest for mye på internett og vet om symptomer på lidelser/sykdommer osv. Hva tror du, kan mine sterke fysiske symptomer være at jeg rett og slett har møtt veggen kraftig eller? Trodde ikke det var mulig i min alder og uten å ha jobbet en gang... Hvis efexor viser seg å hjelpe for min angst og evt depresjon, hvor lenge må man gå på disse medisinene? Har hørt at man må ofte må opp i høyere dose for å få effekt (minst 150 mg)? Når kan man evt øke dosen og får man da sterke bivirkninger igjen? Hvis det er andre i lignende situasjoner så hadde det vært fint å dele erfaringer med noen også.
Dette ble langt, beklager. Håper på raskt svar
mvh

Relevante sykdommer/medisiner: angst/depresjon?
efexor, vival, mineraler, vitaminer

Kvinne, 27 år

Svar

Kjære deg!

Det er svært interessant å lese beretningen din, og jeg er sikker på at mange kjenner seg igjen i hele eller deler av historien din. Du formulerer plagene dine godt, og jeg tror du mer eller mindre vet selv hva som er svaret på spørsmålene dine, det er tydelig at du har god sykdomsinnsikt.

For å begynne med konklusjonen:
Jeg er veldig sikker på at plagene dine ikke skyldes en fysisk sykdom. Det er ikke så enkelt bestandig å skille mellom psyke og kropp, men for enkelthets skyld; jeg tror plagene dine skyldes en depresjon, med angst og stress som tilleggskomponenter.
Dette nevner du også selv, og svaret er vel neppe en overraskelse for deg. Selvfølgelig er det vanskelig å si slikt bombesikkert ut fra det du skriver, men jeg føler meg veldig overbevist. Du er utredet i alle retninger for det som må kunne kalles svært uspesifikke og diffuse symptomer, alle som meget vel kan skyldes en psykisk årsak. At psykiske plager kan gi kroppslige symptomer er jo et velkjent faktum, men det er først når alle kroppslige sykdommer er utelukket at man skal ende opp på den konklusjonen. Det synes jeg man trygt kan gjøre hos deg.

Hva er årsaken til at du har det slik du beskriver? Det er vanskeligere å svare på. Du antyder noe selv; at du alltid er "flink pike", at du er en følelsesperson som vil bli likt av alle men som stiller høye krav til seg selv. Det er ikke en ukjent kombinasjon, og det er slitsomt i lengden. At du reagerer med en depresjon er kanskje ikke så rart, det kan virke som den oppstår ved en overgang i livet ditt; fra studie til yrkesliv, og det er heller ikke så uvanlig.

Her må du ta tak i dine sterke sider og vise deg selv og omverdenen at du har de ressursene som du vet er inne i deg selv. Men du må også klare å slippe tak i perfeksjonistkravet ditt og være deg selv, tenke på deg selv og gjøre deg selv til lags, ikke alle andre. Det er trolig at du trenger profesjonell hjelp til dette, og jeg synes du skal be legen din henvise deg til en psykolog som kan lære deg mestringsteknikker og hjelpe deg til en ny selvinnsikt.

Glem MS, musearm og innstikket i ryggen, dette handler om depresjon og det handler om ditt følelsesliv. Det kan du få hjelp til å takle.

Angående Efexor; Du må regne med å stå på disse lenge, minst et halvt år og troli ihvertfall et helt år. Noen bruker dem selvsagt lengre. Du skal ikke endre på dosene dine uten i samråd med legen din. De kan trappes opp med dagers mellomrom, og noen kommer opp i over 300 mg før de har tilstrekkelig effekt. Gjøres det gradvis slipper du mest sannsynlig bivirkninger.

Lykke til!!