Skolevegring og mulig depresjon

Spørsmål

Dattera mi har nettopp begynt på skolen igjen i femteklasse og trives veldig dårlig. Hun har ikke lyst å gå til skolen om morgenen og jeg må tvinge henne av sted. Før hun begynte på skolen hadde hun venninner og jeg synes hun fungerte sammen med andre barn. På skolen gikk det også bra i begynnelsen, men for to år siden flytta vi etter at jeg skilte meg, og på den nye skolen har det ikke gått særlig bra. Hun har ikke fått noen venner. Læreren har sagt at hun er beskjeden og stille, holder seg for seg selv både i timene og i friminuttene . Hun vil helst ikke si noe i klasserommet og hun sliter på skolen. Når jeg spør hvordan det er på skolen sier hun nesten ingenting, bare ";vet ikke";. Men jeg ser jo på henne at hun er trist. Det er så vondt å se. Jeg tenker mye på om det er skilsmissen som gjør at hun har det vondt. Hun har ikke lyst til å besøke faren sin. Jeg tror egentlig han er ok med henne, men han er streng som type og blir lett sint. Han tåler liksom så lite av henne føler jeg. Jeg tenker at jeg må gjøre noe, men hva? Jeg har ikke så lyst til at hun skal begynne hos psykolog, det virker så dramatisk. Jeg vil liksom ikke at hun skal bli enda mer ";unormal";. Men kanskje er det ikke noen vei utenom? Hva kan egentlig en psykolog gjøre i et tilfelle som dette?

Kvinne, 36 år

Svar

Hei, og takk for spørsmål !

Du beskriver en situasjon som åpenbart er vanskelig for din datter, deg selv og sannsynligvis for faren.

Svært mange barn opplever samlivsbrudd mellom foreldre og påfølgende flytting. De fleste vil få følelsesmessige reaksjoner i forbindelse med dette. Det er helt normalt å bli trist, lei seg, trekke seg inn i seg selv osv i en periode. Hvor lang tid det tar før barnet tilpasser seg den nye livssituasjonen er avhengig av flere faktorer, bl a personlighetstrekk.
Tilpasningsreaksjoner på en alvorlig/stor belastning kan gå over til en depresjon. Mange tenker at kun voksne kan utvikle depresjoner, men det samme gjelder for barn.

Du beskriver at din datter tidligere var en jente som hadde venninner. Det betyr at hun har gode sosiale evner/ferdigheter i utgangspunktet, men det er noe som gjør at hun trekker seg vekk fra andre nå, eller ikke oppnår den samme kontakten som før. Sosial tilbaketrekning kan være et tegn på depresjon hos barn.

Man ser ofte at barn også strever faglig i slike perioder. Både innlæringsevne og hukommelse kan svekkes (reduserte kognitive ferdigheter).

Men, for all del, det kan være faktorer i skolesitusjonen som gjør at hun mistrives. Kan det være mobbing ? Jentemobbing kan være ";usynlig"; i form av utestengning og ";stygge blikk";, og det kan være vanskelig for barn å fortelle de voksne om dette.

Når det gjelder forholdet til faren kan det være flere årsaker til at hun ikke har lyst til å besøke han. Her kan jeg nevne noen årsaker som vi fagfolk ofte ser : Hun kan være sint på han pga bruddet, det kan være vanskelig å komme til sitt gamle hjemsted pga minner, kanskje opplever hun at han ikke forstår henne, kan det være en lojalitetskonflikt ?

Mange synes det er vanskelig å oppsøke hjelpeapparatet når det gjelder følelsesmessige vansker.Og mange er redd for ";å virke unormale";. Vi som jobber med barn og familier som strever hører ofte det. Men de fleste er svært fornøyde når de får den hjelpen de trenger !

Jeg vil anbefale at du får en faglig vurdering av din datters problemer. Hun kan ha en depresjon, eller det kan være forhold ved skolen som det bør gjøres noe ved.

Hvordan få en slik faglig vurdering: Det finnes barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker (BUP/BUPA) ved de fleste sykehus i landet. Der vil man møte fagfolk med forskjellig bakgrunn, både leger, psykologer, kliniske pedagoger, sosionomer. Felles for de alle er at de har erfaring og utdanning knyttet til barn, ungdom, familier. Det drives utstrakt samarbeid med skoler og PPT.

Det vanligste er at foreldre og barn møtes sammen til samtaler der.
Du vil trenge en henvisning fra egen almennlege til en BUP.
Ta gjerne med kopi av dette svaret til legen din, og presiser at det kan være en depresjon som er årsak til skolevegringen. Barn med depresjon skal prioriteres og få tilbud om samtale snarlig.

Om det ikke er depressivitet, så vil det nok allikevel være godt for datteren din å få hjelp til å sette ord på vanskene.

Avslutningsvis : En fagperson i et BUP-system vil kunne, gjennom samtaler, få kartlagt vanskene og gi forslag til løsning. Behandling i en BUP er gratis.

Lykke til ! Håper dere får den hjelpen dere trenger !