Psykotisk far?

Spørsmål

Hei!

Jeg fikk for kort tid tilbake barn med en mann som nylig har fått diagnosen Bipolar lidelse. Legene lurte en stund på om han lider av schizofreni, men det har de slått fra seg. Han fikk en akutt psykose første gang for ca 2 år siden og har etter dette hatt 2 tilbakefall fordi han har sluttet på medisiner. Begge gangene ble han tvangsinnlagt, og innleggelsene har vart i over 5 uker, med kraftig medisinering, belteseng, osv.

Forholdet vårt tok slutt under graviditeten, vi hadde ikke vært sammen fullt et år, og barn var ikke planlagt. Etter at han kom hjem fra sykehuset og etter utallige forsøk på å få et forhold til å fungere, måtte jeg bryte ut for å klare å ta vare på meg selv og babyen som var på vei. Det ble rett og slett for vanskelig å takle en frustrert og syk kjæreste som jeg ikke kunne kjenne igjen. Sterkt medisinert, dårlig hygiene, uten evne til engasjement, paranoid, ofte sint, svært trist, krevende, og mye av det som følger av en så vanskelig situasjon.

Selv om forholdet er slutt har jeg alikevel tatt ham 'under vingene', støtter ham, legger alt til rette for at han skal ha mye kontakt med barnet sitt (han får komme på besøk så ofte han vil), inkluderer ham i min familie, har tett kontakt med hans familie, osv.

Men jeg har en utfordring, eller fler... Han ønsker svært gjerne å tilbringe tid med den lille babyen alene, noe jeg har latt han få være en time av gangen noen få ganger, for å forsøke. Men jeg kjenner at jeg er livredd når jeg er borte.

Han går på medisiner igjen nå, og er flink til å følge opp psykopterapien, men jeg kan ikke hjelpe for at jeg ikke klarer å glemme psykosene. De kom jo så plutselig sist gang også. Han sier selv at psykiateren mener at det ikke er noen fare for tilbakefall så lenge han går på medisiner - noe jeg mener å ha lest er feil. Psykiateren skal også ha sagt at det er helt ok for han å drikke alkohol, noe jeg er sikker på er regnet som en 'stressfaktor' så lenge han går på så sterke medisiner. Han går derfor ikke av veien for å ta seg en skikkelig fyllekule på byen, som igjen fører til at jeg blir engstelig.

Jeg forsøker å lese meg til mye, men det er tungt stoff og vanskelig å tolke ting som synes forskjellig skrevet osv. Det er svært vanskelig å se for meg at vi skal begynne med normal samværsordnig før han fungerer 'normalt', og inntil han respekterer min bekymring. Så lenge det er et lite barn involvert og jeg ser det som mitt ansvar å sørge for at det ikke tilstøter barnet noe, klarer jeg ikke å gi ham så stor frihet ennå.

Jeg ønsker vel egentlig bare noen råd, om hvordan jeg bør takle situasjonen, jeg gjør så godt jeg kan, men samtidig har jeg vondt av ham. Den litt likegyldige holdningen bekymrer meg - tenk om han slutter på medisiner igjen?! Det kan jeg jo ikke kontrollere.

Hvordan bør jeg gå frem mtp samvær? Juridisk har han ikke krav på samvær alene før barnet er 1-2 år, men jeg ønsker i grunnen ikke å trekke jus'en inn i bildet. Er min bekymring betydelig overdrevet eller kan jeg uten altfor dårlig samvittighet tillate meg å være 'hønemor'?

Relevante sykdommer/medisiner: Lidelse: Bipolar Lidelse, psykose Medisin: Orfiril og Zyprexa

Kvinne, 29 år

Svar

Hei!

Dette var et svært vanskelig spørsmål - men jeg forstår meget godt din usikkerhet og frustrasjon. En formulering du har synes jeg er svært god; "inntil han respekterer min bekymring". Dette er essensen i problemet ditt: Har han forståelse for at du engster deg for at noe skal skje, og tar han hensyn til deg og barnet når det gjelder disse problemene?

Du må ha lov til å stole på magefølelsen din og jeg synes ikke det er overbeskyttende av deg å være sammen med ham og barnet. Dere må opparbeide en gjensidig tillit og forståelse, men psykose-episodene er såpass skremmende for deg at du komme rnok alltid til å legge inn kontrollpunkter på samværet mellom far og barn. På den annen side tror jeg det er viktig at de får utvikle et forhold seg imellom - det tror jeg er viktig slik at han kan bli glad i barnet og opparbeide også en respekt og kjærlighet til barnet sitt.

Det er umulig å forutsi om en psykose kan opptre igjen. Det er selvfølgelig betryggende at han går i terapi og får medisiner. Jeg er sikker på at han vil ha forståelse for at dere samarbeider om samværet inntil du synes det er greit å la ham få samvær alene med barnet.

Når det gjelder alkohol synes jeg som du at alkohol bør unngås når man har en slik forhistorie. Jeg synes ihvertfall ikke at du skal la ham få være sammen med barnet i alkoholpåvirket tilstand.

Det er ikke så lett å gi eksakte svar angående dette - håper mine tanker kan være til nytte for deg.

Lykke til!!