Psykologi og overvekt

Spørsmål

Hei.

Jeg er en jente på 21 år som sliter veldig med overvekt. Vekta står idag på 105kg og jeg er 169cm høy. Problemet mitt ligger ikke i at jeg ikke vet hva som skal til for å gå ned i vekt, for jeg vet godt hva som er årsak til overvekten. Jeg skammer meg sånn over slik jeg ser ut at jeg har kuttet ut nesten alt som er av sosiale aktiviteter, jeg klarer ikke konsentrere meg om studier fordi jeg ikke klarer å tenke på annet enn at jeg ser ut som jeg gjør. Helt siden ungdomsskolen har jeg trukket meg mer og mer tilbake, og hele denne tiden har jeg latt svært få mennesker komme innpå meg. Jeg har aldri hatt kjæreste eller noe i nærheten av det en gang. Det er et mareritt hver gang jeg blir bedt på fest eller om å bli med ut på byen, for jeg synes det er så vanskelig å være vitne til at alle venninnene mine blir sjekket opp av søte gutter, i mens jeg blir heller oversett. Hver gang jeg kommer hjem fra byen/fest er jeg deppa i flere dager etterpå. Grunnen til at jeg er lei meg er at jeg er skuffet over meg selv og at jeg ikke klarer å gjøre noe med det. Etter alle disse årene er det eneste jeg gjør, å gjøre det verre. Jeg har alltid vært glad i å trene, men de siste årene har jeg ikke fått gjort det heller, for jeg skammer meg for mye til å i det hele tatt komme meg på trening.

Jeg har innsett at det hele sitter i hodet mitt, at jeg bare må ta meg sammen og gi blaffen i hvordan jeg ser ut og sette i gang. Men det er ikke så lett... Jeg klarer ikke å ta meg sammen. Hadde det ikke vært for at jeg hadde jobb, hadde jeg nok sjelden gått ut av huset i det hele tatt. Det som er det verste, er at når jeg har en dårlig dag og bare har lyst til å gå og gjemme meg, gjør jeg alt jeg kan for å finne noe jeg kan ta på meg(bruker gjerne over en time på å finne noe) slik at jeg kan gå ut og kjøpe meg en stor pose med godterier. Og etter jeg har spist det opp har jeg enorm skyldfølelse og lurer på om livet i det hele tatt er verdt å leve.
I dag var jeg hos fastlegen min og var fast bestemt på å snakke med henne om det, men...jeg klarte ikke å si noe. Jeg bare latet som om jeg var glad og fornøyd (som jeg pleier) og spurte heller om å få resept på allergitabletter. Hva skal jeg gjøre? Det er så vanskelig for meg å åpne meg på den måten.

Kvinne, 21 år

Svar

Hei !

Din historie er dessverre meget typisk, mange overvektige sliter på den måten du beskriver det så presist i ditt innlegg.
Du har betydelig grad av innsikt i problemet ditt, og sier at alt ligger "inni hodet".
Det er nok veldig mye i dette.

Ut fra min erfaring med pasienter med dine problemer, er det to "hovedmåter" å angripe dette på, og hvilken som er best for deg, kan jeg ikke si for jeg vet ikke nok om deg.
Jeg kaller disse to "hovedmåtene" for den "psykologiske" og den "kroppslige":

1) Starte med "det psykologiske". Du har allerede erkjent at problemet ligger "inni hodet" sier du. Be din fastlege henvise deg til en psykolog, slik at du kan få gjennomgått din situasjon og drøftet løsningsstrategier. Hvis ikke du klarer å be fastlegen om dette, kan du evt bestille time hos en privatpraktiserende psykolog selv, uten henvisning. Dette er imidlertid dyrere vanligvis.
Samtaler med en psykolog over en del tid, vil du (som så mange andre) med sikkerhet ha mye igjen for. Det høres jo ikke ut som din livskvalitet er slik du ønsker den, og når man har det slik, er det jo hjelp å få, det er dette vi har fagfolk for !
Når det gjelder løsningsstrategier som du kan diskutere med en psykolog, så er det 2 "hovedveier" å velge mellom:
Enten å lære seg å akseptere og trives med sin kropp og vekt, som noen velger, eller så kan du (med vaktnedgang som målsetning) jobbe med å finne løsningsstrategier for dette med denne uhensiktsmessige adferden din som du har når du mer eller mindre bevisst forverrer ditt eget problem ved å spise svære poser med godterier når du har det vanskelig. Det du gjør da, er jo å ha det vanskelig i utgangspunktet, og så velge et tiltak (godtespising) som gjør at du får det verre. Dette er jo ikke rasjonell adferd, og der ligger altså andre følelsesmessige forhold bak, som du kan få hjelp av en psykolog til å endre.

Men så har du en helt annen måte å tilnærme seg problemet på:
Begynne med "det kroppslige", og la dine psykiske plager og mistrivsel rette seg som følge av at du "ordner" det kroppslige.
I min erfaring vil mange overvektige ha vel så god psykologisk hjelp av gleden ved å mestre det å gå ned i vekt, og få en kropp de trives bedre med, enn å jobbe primært med det psykologiske aspektet.
Sagt på en annen måte; en rask og betydelig vektnedgang oppleves av mange overvektige som en kolossal psykologisk opptur, som så igjen har svære positive virkninger på selvbilde, humør osv osv.
Mao. psyken bedres som følge av at kroppen endres. Dette er noe jeg ser veldig ofte i min praksis hvor jeg jobber med dette.
Mange overvektige har et svært dårlig selvbilde som "anderledes", "mislykket", "dårlig selvkontroll" (jfr godtespising) osv osv, og mange føler seg håpløse og tror at de må fortsette å være overvektige livet gjennom.
Når man da får oppleve den svære mestringsfølelsen ved å klare å gå raskt og effektivt ned i vekt, og i tillegg holde sin nye kroppsvekt, blir dette for mange som en "vitamininnsprøyting" og "ny start".
Derfor tror jeg at det veldig ofte er vel så smart å begynne med dette, nettopp for å få det bedre psykologisk også.
Det er ingen som sier at slanke pr definisjon er lykkeligere enn overvektige, men det er ihvertfall slik at mange overvektige som er misfornøyde med kroppen og livssituasjonen sin, får en kolossal psykologisk opptur av å se at "det er håp" for dem også, at de faktisk kan få dette til, slippe å være "anderledes" osv osv.
Derfor synes jeg du skal tenke deg nøye om, om ikke dette kan være en smart ende å begynne i. Jeg har nå de aller beste erfaringer med mine pasienter som gjør det på denne måten.

Ditt problem med at du var hos fastlegen for å ta opp problemet, men så "backet ut" og snakket om noe annet, er en annen sak som du også må få løst på en smart måte.
Enten gjentar du hele prosessen og sier til legen din akkurat som det er, at du var der sist og ikke turde si hva du egentlig kom for, eller hvis du tror at dette blir vanskelig, så kan du jo skrive et brev til legen din ?
Jeg tror de fleste leger setter pris på å få et brev fra en pasient, for ofte er skriftlig informasjon mer presis og beskrivende for pasientens problem, en samtaler. Og når legen din får bedre og grundigere informasjon, så vil du få bedre hjelp ! Et slikt brev kan være en fin "døråpner", og i tillegg vil du sikkert ha nytte av den sorteringen av tanker og følelser som du sikkert vil gå gjennom når du skriver et slikt brev.

Alternativt, hvis det viser seg at du ikke får til å snakke med legen din om dette, så kan du velge den løsningen jeg beskrev, med å "begynne med det kroppslige".
Du sier at du vet hvordan du skal slanke deg, det er bra.
Der er imidlertid en jungel av råd og "kurer", så pass deg bare for ikke å gå i "fellene". Den verste og vanligste fellen er å slanke seg med en lavkaloridiett, dvs spise for lite. En rekke store undersøkelser viser at med denne slankemetoden, er 95% oppe i utgangsvekten igjen eller høyere, i løpet av en 2 års periode. En av forklaringene er at man slanker vekk muskler og derved reduserer forbrenningen sin, når man slanker seg på denne feile måten.
Min erfaring som lege med dette som arbeidsområde, og mer og mer internasjonal vitenskapelig forskning, viser at den overlegent beste måten, både når det gjelder å få til en stor vektnedgang raskt, samt å holde vekten over tid, er å endre sammensetningen i kosten i retning mye mer protein og sunt fett, og redusere karbohydratinntaket vesentlig, og fremfor alt kutte alle "raske karbohhydrater" som hvitt mel og sukker og alle produkter hvor dette er blandet inn.
I tillegg må man spise ofte, og helst trene styrketrening ved siden av, så man ikke mister muskelmasse under vektnedgangen.

Hvis jeg skulle gi deg noen konkrete råd, så ville jeg startet med en del uker på tilnærmet null-karbohydrat kost, dvs bare protein og fett, såkalt ketose.
Dette kan du finne en masse informasjon om på nettet, og i mange norske byer arrangeres det kurs. Du kan også lese bøker om dette, f.eks. Dr Atkins.
Med dette vil du kunne gå ned 10-20 kg pr mnd, etter min erfaring, og jeg vil nok tro at denne opplevelsen av KONTROLL over egen adferd og kropp, vil virke veldig positivt på deg og ditt selvbilde, slik at du får det bedre med deg selv.
Etter en slik periode, må du meget gradvis reinnføre karbohydrater i kosten igjen, for ikke å øke raskt i vekt igjen. Og selvfølgelig "glemme" inntak av sukker, hvitt mel og andre raske karbohydrater resten av livet, dersom du virkelig ønsker å holde din nye kroppsvekt. Dette er jo ikke anderledes for deg enn for alle andre, dessverre!

Det er selvfølgelig ikke slik at man ikke kan være overvektig og lykkelig, men nå er det nå engang slik at du sier at du overhodet ikke har det noe greit slik du har det nå, og denne opplevelsen av dårlig livskvalitet, er det du kan gjøre noe med, og sånt sett er denne siden ved saken, å få det bedre med seg selv, oppleve kontroll over livet osv, en mye viktigere effekt av vektnedgangen, enn selve kiloene, som i seg selv er ganske uinteressante !

Ønsker deg all mulig lykke til !