Prestasjonsangst og mat

Spørsmål

Jeg sliter med angst i sosiale situasjoner hvor man skal spise mat.
Det har jeg gjort i ca. 3 år. Jeg tror at angsten har oppstått som følge av et par enkelthendelser. Først pga. influensa og så pga. forgiftning, så havnet jeg i sosiale situasjoner hvor jeg knapt rørte maten.
Selv om det er ulogisk, så følte jeg antagelig dette som mislykkede prestasjoner, for nå lider jeg av prestasjonsangst i sosiale situasjoner hvor man skal spise mat.
Noe av det rare er at angsten slår ofte til før anledningen, slik at jeg blir en redusert person i en periode før anledningen; alt fra et par timer til et par uker. Så selv før en familiemiddag, som jeg normalt ville tenkt på som kjedelig, kan angsten komme.
Følelsen jeg får, er svimmelhet, anspenthet, stølhet i muskler, særlig leggene, varm i hodet, kald på hendene, dårlig mage/dårlig apetitt. Gjerne utløst ved stress, og det gjør meg utslitt, en slags psykisk utladning.

I noen perioder, er det mindre problemfullt. F.eks om sommeren, selv om jeg jobber mye da. Det er mulig studielivet er det verste. Mye stress uten følelsen av at man utretter noe meningsfyllt. Vel, nå har jeg bare 4 måneder igjen av 5 års utdannelelse.

Skulle gjerne hatt noen tips om hva jeg bør gjøre for å dempe angsten. Jeg har hatt sitasjoner som jeg har unngått, fordi jeg har følt at det ville bli "katastrofe" hvis jeg hoppet i det. Som regel når jeg har gått gjennom en situasjon, kanskje vært litt nervøs, men kommet meg gjennom uten å få panikk, har det føltes godt etterpå. Og jeg har tenkt: Hva var det å være redd for?? Bør jeg kanskje prøve å komme meg gjennom flest mulige sånne situasjoner, som jeg føler meg halvveis trygg på, og håpe at jeg gradvis kan bli normal igjen? Eller bør jeg gå til psykolog, fordi da får jeg høre 3 magiske ord som ordner alt? Jeg har en sterk vilje, men det dumme nervesystemet mitt stikker kjepper i hjulene gang på gang. Veldig frustrerende. Beklager, dette var ikke akkurat ett konsist spørsmål, men jeg håper å få noen gode råd uansett.

Mann, 24 år

Svar

Hei !

For det første vil jeg si at jeg synes du har en glimrende innsikt i hva problemet ditt går ut på, og at du er veldig god til å beskrive det.
Og det er den beste forutsetning for å gjøre noe med det.
Det virker også for meg som at tiden er moden for at du gjør noe med det nå, ut fra ditt brev ovenfor.

Du skriver at det "rare" er at angsten slår til før anledningen (måltidet).
Dette vil jeg ikke kalle rart, men heller meget typisk. Det kalles forventningsangst, eller "angst for angsten".

Symptomene du beskriver når du har angst, med svimmelhet, varm i hodet, kald på hendene osv osv, er også aldeles typiske for angst, og fellesnevneren bak alle disse kroppslige opplevelsene, er at angst utløser adrenalin i kroppen, som står bak alle disse symptomene.
Adrenalin er jo et hormon vi normalt skiller ut i mer eller mindre reellt farlige eller stressende situasjoner, mens ditt problem da går ut på at du får tilsvarende adrenaling-utpumping i kroppen, av begivenheter og tanker som egentlig ikke skulle tilsi en så stor adrenalinreaksjon.
Dette er altså den medisinske forklaringen på de kroppslige symptomene du kjenner.

Det er også interessant å høre at du opplever ditt problem som mindre plagsomt i perioder i livet hvor du har det greiere, f.eks. om sommeren, uten studier osv. Dette forteller oss noe om noe man generelt vet om angst, og det er at livssituasjonen totalt, summen av alt man tenker, føler og opplever, påvirker angstplagene, på godt og vondt.
Dette betyr at der er mye å hente på å tenke gjennom livssituasjonen man har, og rydde opp i ting i livet man ikke er fornøyd med. Ved på denne måten å sørge for at man har et generelt bedre liv, vil ofte angstplagene avta i intensitet også.

Du vil gjerne ha tips om hva du kan gjøre for å mestre angsten, og skisserer selv 2 alternativer:
1) Utsette seg for de ubehagelige situasjonene, for på den måten oppleve at man mestrer det, og at forventningene til hvor ille det skulle bli, faktisk var verre en selve hendelsen. (=måltidet, i ditt tilfelle), og på denne måten litt etter litt få mer og mer kontroll over angsten, istedet for at den har kontroll over deg.
2) Få profesjonell hjelp, f.eks. fra en psykolog.

Svaret mitt blir da et Ole-Brumm svar: Ja takk begge deler.

Det du beskriver om å utsette seg for de ubehagelige situasjonene, og kjenne det bedre etterpå, er en klassisk og meget effektiv og velkjent behandlingsmetode.
Det kalles eksponeringsterapi. Og at det virker, har du jo erfart selv.
Hvis jeg var deg, ville jeg sette dette i system, med hjelp av en psykolog som kan hjelpe deg med et strukturert eksponeringsterapi-opplegg.
Og i tillegg samtaler, for å hjelpe deg å bearbeide dine reaksjoner på og tanker om hele situasjonen.

Med dine allerede gode erfaringer med denne metoden, og en åpen og nysjerrig innstilling til å motta hjelp, så er jeg helt klar på at dette er det du skal gjøre. Få din fastlege til å henvise deg til en psykolog, evt oppsøk direkte en privatpraktiserende. (->Gule Sider)

Beskriv problemet ditt som du har gjort ovenfor til meg, og jeg er sikker på at du vil få god hjelp, og få kontroll over problemet ditt.

Uten å gjøre noe med problemet, er det ikke sjeldent at det "vokser på seg" og blir verre. Spesielt har det lett for å bli verre, hvis man lar angsten ta kontrollen, og faktisk unnviker de vanskelige situasjonene. Dette er jo altså det "motsatte" av eksponeringsterapi.

Avslutningsvis; psykologen vil ikke ha "3 magiske ord" som løser problemet, men det har du altså skjønt fra det jeg har beskrevet ovenfor, at man her jobber på en annen måte. Og så vil jeg kommentere det at du ikke syntes spørsmålet ditt var konsist; personlig synes jeg det var ytterst konsist og i tillegg et meget fornuftig spørsmål å stille, for nå har du fått noen konkrete råd om hva du skal gjøre for å ordne opp i dette.

Det er svært gode utsikter til å få kontroll over dette problemet med de riktige tiltak, så nøl ikke med å komme i gang med dette !

Lykke til !