Jeg tror jeg er deprimert

Spørsmål

Hei!
Jeg trur jeg lider av depressjon.Og det går ut over andre.Jeg griner for ingenting,og reagerer heftig på småting.Kjæresten har flyttet ut en stund,for at jeg skal få en sjanse å komme tilbake til meg selv.Han har lidd mye for meg.

Jeg er møkkasur nesten hele tiden,er negativ hele tiden,jeg vil ikke gå ut for å handle engang.Det er liksom et enormt sinne i meg hele tiden,å jeg kjefter å griner hele tiden.Det er rart,for når venner har problemer fikser jeg det alltid,men nå ser jeg ikke meg selv lengre.Å jeg tør ikke ringe noen,vil liksom ikke belaste dem med meg.Fastlegen min sjønner ingenting,jeg har vart hos han par-tre ggr i måneden,men han husker ikke hvor jeg jobber engang.Hele meg er i dataen og likevel spør han meg de samme ting,vad jobber du med,er det tungt,trives du...Vennina mi har begynt å betrakte meg som en videosjappe.Før hengte vi ilag hele tiden,nå sees vi sjelden,å vi jobber på samme sted,forsjellige avd.Bestekamraten min har flyttet til dama si,noen timer vekk fra Oslo.Når jeg vet han er i byen kommer han aldrig innom,som han sier at han skal.Det er ikke dama som hindrer han,hun liker meg.

Ingen ser mig.Snakker jeg forstår ingen.Jeg er lei av å ta hand om alle,stille opp døgnet rundt,å ikke få noe som helst tilbake.Å når jeg blir forbanned å reagerer,får jeg fort beskjed om at hvis det ikke passer så kan jeg gå.
Iblandt har jeg også sagt det.men da har dem gått.Å dette har jeg lagt på kjæresten min,den eneste som er her for meg,har trekt seg unna litt etter litt.Jeg forstår han.Jeg har litt problemer med han også,det nekter jeg ikke for.Han har en sønn på 2år,i nordnorge,å vi kan starte en samtale når han er der,men sier ungen pappa så legger han på.Han sier man kan ikke si vente litt til en 2åring,men etter ha oppdratt tre små søstrer vet jeg at det går.Han inser ikke at jeg vet veldigt mye om barn.Han kaller meg sjalu,å jeg sier at det er sårendes at han sier det.Jeg vet at når han har ungen sin trenger barnet han 24timer i døgnet.

Det gjør ikke jeg,for jeg er voksen.Det er sant.Men jeg trenger han likevel å vare kjæresten min i ny å næ.Men når jeg snakker med han i tlf så er det bare sønnen som han snakker om.Jeg har sagt til han at han kan vare pappa og kjæreste på samme gang,å jeg trenger å høre at han savner meg,at han er glad i meg.Men det blir mye sønn,å ett kjappt gla i deg.Jeg har stoppet han et par ganger å sagt at jeg vil prate som kjærester ett par minutter.Da sier han at han ikke kan før sønnen vil ha oppmerksomhet.Sønnen er ikke så kontaktsøkende som han vil ha det til,å ett par minutter overlever han.Hans son er et ømt punkt.Uansett hvor jeg enn vender meg nå finner jeg ingen vei.Ja jeg kan gjøre slutt,men det er ikke det mitt hjerte ønsker,for mitt hjerte ønsker egne barn,å ett ektenskap kansje,å han er den mitt hjerte ønsker.
Dette er vel ingen direkte spørsmål.

Men jeg vil ha hjelp,å vet ikke hvor å finne den.

mvh
Fortvilet

Sykdommer: migrene,depressjon
Medisiner: ingen

Kvinne, 25 år

Svar

Hei!

Som du skriver; "dette er ikke et direkte spørsmål, men jeg vil ha hjelp.."

Beskrivelsen av hverdagen din og problemene i forhold til menneskene rundt deg tegner et bilde av en kvinne som har dårlig selvtillit, som ønsker omsorg, nærhet og anerkjennelse av andre, som føler hun gir mer enn hun får til bake, som ikke kjenner seg selv igjen fordi sinne og negative tanker tar overhånd. Jeg forstår at du har en tung tid nå, og jeg er ikke i tvil om at du er deprimert. Det forstår tydeligvis du også.

Hvor skal du henvende deg? Jeg tror jo at det er fastlegen din som er riktig adresse i første omgang. Tydeligvis har ikke fastlegen din lagt nok arbeid i å kartlegge dine problemer, eller du har ikke sagt tydelig nok hva du ønsker hjelp med. Jeg synes du skal gå til ham/henne igjen og si tydelig at du er deprimert og at du ønsker å bli henvist til en profesjonell terapeut som kan veilede deg gjennom den jobben det er å komme ut av en depresjon igjen. Kanskje er det også aktuelt på et tidspunkt å bruke antidepressiva, men det kan terapeuten/psykologen avgjøre.

Jeg tror også det er viktig at du kan snakke om dette med noen i din nærmeste omgangskrets, en venninne, et familiemedlem, kjæresten din e.l. Det kan være lurt å få tømt ut en del av de frustrasjonene du opplever, og kanskje få tilbakemeldinger på hvordan andre oppfatter deg og problemene dine.

Hvis du ikke synes dette fører frem går det også an å søke hjelp på Mental Helse http://www.mentalhelse.no/, de har også et døgnbemannet telefonnummer 81030030

Lykke til!