Hva hjelper mot dårlig selvbildet?

Spørsmål

Jeg er sykepleier (utdannet opr.sykepleier) Da jeg var 47 fjernet jeg livmor og gikk i overgangsalder pga svikt i eggstokker. Samtidig opplevde jeg en krevende pasientsituasjon, som jeg følte jeg ikke hadde selvbilde til å stå i. Pårørende stod alltid og observerte oss nøye. Jeg begynte å skjelve, og grudde meg veldig til å tørre å være hos pasienten. Da pasienten ble bra, gikk jeg til en gestalt-terapeut for å snakke om min usikkerhet. Men i løpet av noen måneder ble jeg mer og mer usikker på stadig flere situasjoner, skalv og klarte nesten ikke å trekke opp saltvann i en sprøyte hvis noen så på. Tilslutt gjaldt dette alle situasjoner, selv der jeg før hadde vært 100 % trygg. Jeg sykemeldte meg, ble sendt til psykolog av fastlegen, og begynte på "lykkepiller", som hjalp meg til å klare å tørre å møte på jobb etter seks uker. Jeg går på dem enda. Jeg begynte i ny jobb, hvor det ville være mindre personlig kontakt av den type jeg ble så usikker av. Første mnd. gikk jeg hjem tre ganger, gråtende, fordi jeg ikke klarte å blande medikamenter når noen så på. Husk at dette var ting jeg alltid klarte fint før. (dog som barn var jeg svært sjenert med mye prestasjonsangst, noe mobbing på ny skole i ungdom-skolealder, noe jeg jobbet meg mentalt ut av gjennom mange år) Jeg har nå vært på nye jobben i fem år. Jeg har mange viktige oppgaver nå, og fungerer bra. For seks mnd.siden skulle jeg lære et nytt felt, de som skulle lære meg opp hadde selv mye nerver i forhold til å tilfredstille kirurgen, og det ble ikke tatt hensyn til at jeg var ny. Jeg fikk en reaksjon og løp rett og slett hjem. Trodde ikke jeg ville komme tilbake etter det. Jeg gikk imidlertid tilbake etter en uke, og får nå slippe å lære dette nye feltet. Det var nok av andre som stod i kø. Problemet er at jeg føler at jeg har tapt ansikt. Det er bra arbeidsmiljø, de andre setter pris på meg, men jeg tenker mye på at jeg har tapt min yrkesstolthet, og merker det gjør meg deprimert. Jeg er ikke fullverdig..Noen råd ?

Kommersiell tjeneste fra Lommelegen:

Har du spørsmål om din egen helse?

Spør en spesialist i dag og få svar allerede i morgen

Svar

Hei,

først av alt ønsket jeg å gi deg ros for at du aldri har gitt opp og at du har klart å stå i en slik vanskelig situasjon over så lang tid! Innsatsen din er helt fantastisk og viser hvor mye ressurser du har! Samtidig er dette en meget energikrevende situasjon siden det virker for meg som om du hele tiden har jobbet og jobber mot angsten din. Dette pleier å være en stor energityv.
Det du beskriver viser meg også at du mest sannsynlig har en ganske sterk "indre kritikker" som hele tiden raker ned på deg og det du gjør uansett hvor hardt du enn prøver.
Ut ifra det du beskriver har jeg inntrykket at du også sliter med angst.

Angst kan gi depresjon og depresjon kan gi angst.
Når vi får angst slår hjernen på "alarm-knappen" og kroppen skiller ut stress-hormoner som fører til kroppslige symptomer som skjelving, hjertebank, pustevansker med mer.
De to vanligste reaksjoner da er enten unnvikelse eller trygghetssøkende atferd. Det du beskriver - ved å ha løpt fra situasjonen - er en unnvikelse. Det er en naturlig reaksjon og forståelig samtidig som den gir tilbakemelding til hjernen at hjernen hadde "rett" i å ha angst, noe som igjen forsterker angsten. På denne måten er man fort inn i en ond sirkel som gjerne fører også til "angst for å få angst".
For å komme seg ut av en slik ond sirkel trenger man som regel profesjonell hjelp. Angst behandles som regel med kognitiv terapi samtidig som man etterhvert må utsette seg (eksponering) for situasjonen man er redd for. Dette bør dog planlegges siden det er meget viktig at eksponeringen skjer trinnvis og at man lykkes med dette, helst fra første gang.
Så når det gjelder angsten din vil jeg råde deg til å søke profesjonell hjelp selv om du beskriver at du har vært i behandling før.

Du beskriver at opplevelsene du har hatt har slitt på selvbildet ditt noe som er veldig forståelig og samtidig slitsom.
For å styrke selvbildet bør du først identifisere de negative tanker som den "indre kritikkeren" hele tiden og uønsket kommer med for å så kunne si ham imot.
For eksempel går jeg ut ifra at i en situasjon der du for eksempel skal trekke opp en sprøyte og blir observert har fokuset helt vendt innover og tenker på alt det negative den andre muligens kan tenke om deg og det du gjør. Prøv å holde fokuset vent utover og tenk på alt det positive den andre kunne ha tenkt om deg. (Som regel er det bare oss selv som tenker det verste om oss, men ikke de andre.)

Dette er ofte lettere sagt enn gjort når man står i situasjonen.
Det nytter dog å sette seg ned å skrive opp styrkene man har - du kan gjerne spørre en venninne eller en kollega å hjelpe deg med dette siden det virker som du har et veldig støttende miljø rundt deg som prøver å tilrettelegge og hjelpe deg så godt de kan.
Ellers nytter det gjerne å forestille seg at ens egne nære er i samme situasjonen. Hva hadde du da rådet dem til å gjøre? Hva hadde du svart den "indre kritikkeren" dersom det gjaldt barnet ditt?
Det er ofte lettere å være snill mot andre enn mot seg selv i en slik situasjon du har havnet i og ved å late å være utenforstående har man sjansen til å ta en titt fra utsiden på problemet.

Jeg håper at rådet hjelper deg videre på veien og ønsker deg lykke til!

Har du spørsmål om Allmennmedisin?

Spør en av våre spesialister og få svar innen 1 – 3 virkedager.

  • Få skriftlig legesvar på mail
  • 100 % anonymitet
  • 30 leger fra 10 ulike fagfelt
Still et spørsmål
Brynjulf Barexstein ALLMENNLEGE
Pris fra 259,-