Har de det bedre uten meg?

Spørsmål

Hei!
Jeg har det siste året vært meget nedstemt i perioder. Syntes først det var PMS relatert, men ikke nå lenger.
I januar gjennomgikk jeg et missfall (missed abortion i uke12) noe som jeg tok meget tungt. Barnet var planert og etterlengtet. Trodde da at nedstemtheten gjort at barnet døtt, noe som jeg innerst inne vet er galt.
Det som begynner og bli vanskeligt er at jeg nå oftere syns at min mann og sønn har det bedre uten meg. Dette pga at jeg ofte er nedstemt, pessimistisk, uroer meg for små ting, ustabil i humøret.
Jeg skal til kontroll til egen lege etter misfallet neste uke, men jeg har liten tillit til henne. Så hva feiler meg og hvordan ska jeg kunne komme ut av denne vonde sirkelen?
Min mann prøver så godt han kan at støtte meg, men nå er det ikke lenger spesiellt fristende at bry han eller noen andre med mitt mas (sånn føles det). Jeg prøver at holde en fasade/maske utat mot arbeidkollegaer og venner/familie, men det er vel kanske ikke så lurt?

Kvinne, 28 år

Svar

Kjære deg!

For det første: flott at du har skrevet og bedt om råd for dette! Det er et viktig første skritt og viser at du virkelig ønsker hjelp.

Utifra det du skriver, får jeg en sterk mistanke om at du er deprimert. Dette er selvsagt ikke en diagnose jeg kan stille over nettet, men noe som lege må ta stilling til når du er på legekontoret. Men jeg kan jo fortelle deg hvorfor jeg får mistanken?

Det er noe du sier som føles veldig tungt på meg: at du oftere føler at mannen din og barnet ditt har det bedre uten deg. Det synes jeg må være en fryktelig vond følelse, og dette bør du få snakket med en trygg person om, synes jeg. Antageligvis stiller du altfor høye krav til deg selv i denne vanskelige tiden. -Det er tross alt din kropp som har vært gravid og gått gjennom en abort, det er du som kjenner hormonendringene slite i kroppen.

Å miste et barn er en svært vond opplevelse. Selv om det ikke var kommet så veldig langt, hadde sikkert du kommet langt i planleggingen inne i hodet ditt, ikke sant? Det er vanlig å tenke på alt fra navn, klær, babyting, barnehage, venner, skole, eksamener... Det er viktig å erkjenne den sorgen som det å miste et barn fører med seg. Man mister også en masse fremtidsdrømmer og -håp!

Når man er deprimert, er det også lett å vende tanker om årsaker og vonde ting innover mot seg selv. Jeg tenker på den tanken som plaget deg om at det var din nedstemthet som var årsak til aborten. Godt å lese at du egentlig vet at det ikke er slik. Du skriver også at du ikke ønsker å belaste mannen din og venner / kolleger med problemene dine. Men dette er vel noe som det ville være godt å få pratet med noen om? Du er slett ikke alene om å stri med slike vonde tanker.

Ved siden av den rent psykiske biten, er det ganske tøft for kroppen å gå gjennom de voldsomme hormonelle svingningene det er å bli gravid og så miste det igjen. De aller fleste vil være ustabile i humøret i denne tiden!

Det beste rådet jeg kan gi deg, er å prøve å få hjelp til å finne en god person å snakke med. Det kan høres ut som legen din kanskje ikke er den personen for deg, ettersom du føler at du har liten tillit til henne. Men kanskje hun kan henvise deg til en som har god erfaring i slike vonde ting som du strir med?

Dessuten: ha tillit til mannen din. Hvis han prøver så godt han kan å stille opp for deg, viser det at han er veldig glad i deg. Han kan ikke vite hvordan det er å være deg, men hvis du forteller ham om problemene dine og samtidig sier at du er glad for at han er der for deg, er det mye lettere for ham å forholde seg til enn hvis du later som om alt er flott og fint når det slett ikke er det.

Lykke til!