Følelsesreaksjoner etter kreft

Spørsmål

Jeg er 28 år og opererte for livmorhalskreft for 1 år siden. Måtte også fjerne livmoren. Kontrollene har ikke vist tilbakefall.
Problemet er at jeg sliter en del psykisk pga det jeg har vært igjennom, og redsel for tilbakefall.Jeg har hatt god støtte av samboer og familie, men er redd for å slite dem ut. Jeg griner veldig mye, spesielt når jeg er alene. Jeg føler meg alltid trøtt og sliten. Har lite overskudd. Dette plager meg også mye i forbindelse med jobben. Jobben gir ikke rom for at jeg skal få tid til å bearbeide det jeg har vært igjennom, og jeg yter derfor mer enn det jeg pr i dag føler jeg har kapasitet til. Jeg sitter ofte på toget til og fra jobben og griner. Har forsøkt å komme i kontakt med en pykolog kreftforeningen, men har ikke fått tak i vedkommende. Synes dessuten at det er vansklig å ta dette "steget"
Hva bør/kan jeg gjøre? Jeg orker ikke å forsette slik

Kvinne, 28 år

Svar

Kjære deg !
Takk for spørsmål. Beklager at det har tatt tid å gi deg svar.

Du har vært igjennom en stor belastning i livet ditt, en stor krise.
Vi mennesker er sjelden (kanskje aldri) forberedt på alvorlig sykdom, i alle fall ikke i så ung alder som du er i. Det er et sjokk å få beskjed om at man har kreft. Allikevel klarer man å mobilisere nok livsvilje og pågangsmot til å komme seg gjennom operasjoner og etterfølgende behandling (strålebehandling, cellegift osv). Støtte fra de nærmeste i familien, venner og fra helsepersonell gjør at de fleste takler denne fasen godt. Og den dagen man er kvitt kreften er man så uendelig glad og takknemlig for at dette er over. Man erklæres frisk. Mange opplever at de har vært heldige, på tross av sykdommen, mange sier at ” de har fått livet i gave igjen”. Vi leser om og hører stadig folk fortelle at ”jeg vant kampen mot kreften”.

Betyr dette at de da er over krisen og lever lykkelig videre med ny erkjennelse og ny forståelse for ”hva som er viktig i livet ?”
Vi hører ikke så mye om hva som skjer etter ”kampen mot kreften”. Sannheten er at de fleste går igjennom en periode etter at de er erklært friske med sorg, tristhet og angst.
Jeg har sett studier som viser at minst 30-40 % av de som har/har hatt kreft får så store vansker at de trenger psykiatrisk behandling med terapi og medikamenter (antidepressiva, angstdempende medisiner, sovetabletter etc). I tillegg er det et betydelig antall som trenger, og får, samtaler hos f eks kreftsykepleier eller hos allmennlegen sin (altså utenfor psykiatrien). Det jeg ønsker å få frem er at de fleste faktisk trenger profesjonell hjelp etter en kreftsykdom. Dette gjelder både barn, ungdom og voksne.

I jobben min har jeg erfart at mange faktisk takker nei til samtalehjelp i den fasen de mottar aktiv medisinsk behandling (operasjoner,stråling, cellegift). Derimot tar de kontakt senere, kanskje ett år eller to etter.

Noen kvier seg for å gå i gang med samtaler av frykt for å rippe opp i vonde minner, frykt for å miste kontroll over følelsene osv.
Terapi er mer enn å gå igjennom/bearbeide vonde følelser og erfaringer.
Terapi kan handle om å få mulighet til å ta frem følelsene som ligger og gnager, få hjelp til å sortere disse. Jeg tenker at terapi er en unik mulighet til ”å få ut det vonde”, gi plass for ny selvinnsikt og finne nye ressurser i en selv. Noen terapeuter bruker drømmer og kreative teknikker (uttrykksterapi, kunstterapi, musikkterapi) i en slik prosess. Det finnes også gruppeterapier med tilsvarende terapeutiske virkemidler. Andre benytter mer tradisjonell samtaleterapi.

Dine reaksjoner og følelser er fullt forståelige ! Det er normalt å reagere etter en krise. Man kan sammenlikne det med en sorgprosess.
Det kan være glidende overganger mellom langvarige krisereaksjoner og depresjon. Det du beskriver vil jeg betrakte som depressivitet (gråter mye og i situasjoner der du helst ikke skal gråte, trøtt, sliten, lite overskudd, redd).
Jeg vil anbefale deg å få tak i god profesjonell hjelp, enten via kreftforeningen eller avdelingen som følger deg opp eller en psykiatrisk poliklinikk (etter henvisning fra lege). Det finnes også privatpraktiserende psykologer og psykiatere (sjekk GULE SIDER).

Hvis du er redd for de følelser som kan oppstå under terapi, så husk at terapeuter er vant til dette. Vi jobber med folk i krise hver dag, og Kleenex-rullen er forbruksvare !

Jeg vil tro at det kan være godt for deg med delvis sykemelding for en periode. Ta dette opp med legen din.

Avslutningsvis: Du skriver ikke noe om eggstokkene. Er de fremdeles der ? Får du hormonbehandling? Både fravær av hormoner og tilskudd av kan gi symptomer forenelig med depresjon (eks kvinner i overgangsalderen, bivirkning av p-piller). Dette er ikke mitt spesialfelt, men nevner det allikevel. Du kan jo ta det opp med den gynekologen som følger deg opp.

Ta steget videre ! Du har ingenting å tape på å oppsøke hjelp, bare mye å vinne ! Det skjer noe med mennesker som har vært gjennom en krise. De får ny modenhet, ny innsikt og nye verdier.

Lykke til !