Flinke barn og prestasjonskrav

Spørsmål

Hei,
Jeg har en sønn på 11 år som er plaget av uforklarlig uro og redsel. Han er en kjekk gutt som vanligvis fungerer veldig bra i alle sammenhenger;skole, fotball, hopp. Har mange venner og greier seg bra på skolen. Lærerne sier han er en flott elev som tar ansvar og er lett å samarbeide med. Han har nå et par ganger vært plaget av uro og kjenner det i magen også videre. Det er særlig det å gå på skolen om morgenen som er vanskelig, men han sier at det ikke er noe spesielt på skolen som er vanskelig og sier ofte at han gleder seg til forkjellig aktiviteter som foregår der.
Han er eneste barn i familien som bor hjemme. Vi har et stabilt liv med ikke for mange uforutsigbarheter. Jeg er nok litt "hønemor", men føler at han får mye rom til å vokse og ta ansvar allikevel.
mvh Urolig mor.

Mann, 11 år

Svar

Hei , og takk for spørsmål !

For en uke siden svarte jeg på et spørsmål her på Lommelegen.no som handlet om en jente på 10 år som blant annet hadde problemer knyttet til det å gå på skolen. I svaret mitt anbefalte jeg de å kontakte hjelpeapparatet med tanke på vurdering/behandling for depresjonsproblematikk.

Du forteller om din sønn på 11 år som også strever med å gå på skolen. Han ”kjenner det i magen”, har uro og redsler. I deres tilfelle kan vi nok se bort i fra depresjon som forklaring.
Her handler det høyst sannsynlig om noe annet. Hvis vi skal tenke innenfor diagnoser vil jeg si at det dreier seg om noe som likner angstproblematikk. Men ut ifra det du beskriver vil jeg ikke betrakte plagene som angst .De er for milde til å fylle kriteriene for den diagnosen. Allikevel skal vi ta det på alvor !

Hvor går grensen mellom normal og sunn (men ubehagelig) nervøsitet og en angstlidelse ? Det kan være glidende overganger. Diagnosen settes ut ifra grad av plager, ut ifra i hvilke situasjoner angsten oppstår under og ut ifra hvor stor funksjonsnedsettelse plagene skaper.

Sønnen din er 11 år. Det er en spennende alder med mye modning. Følelsesapparatet utvikler seg. Men man er ikke så god til å forstå og sette ord på følelsene sine i denne alderen. Man klarer ikke uttrykke følelser via ord (”han sier at det ikke er noe spesielt”) Ofte kommer følelser til uttrykk gjennom kroppen i form av ulike plager. I fagfeltet kaller vi dette psykosomatiske reaksjoner. Det er svært vanlig å reagere med magesmerter, uro i magen (sommerfugler i magen), kvalme og hodepine (det siste mer utpreget hos jenter i tenårene) når noe i livet er vanskelig.

I denne alderen er det også vanlig at kravene øker, både på skolen og på fritidsaktiviteter. I de første skoleårene leker man seg til lærdom, men nå blir det mer krav til prestasjoner, krav til å yte mer.

Jeg får tanker om at sønnen deres er en flink og følsom gutt. Kan det være slik at han stiller store krav til seg selv ? Eller at han føler at andre stiller store krav til han ? Føler han at han alltid må yte sitt beste og alltid prestere godt ? Kan det ha blitt for mye for han ?

Det høres ut til at plagene hovedsakelig er knyttet til skolen.
Mitt forslag er at dere snakker med han om dette. Spør han om dette med krav. Vis at dere tar plagene hans på alvor. Spør om han føler at han alltid må være flink, om han må hjelpe andre på skolen, om han er den som bidrar med mest under gruppearbeid osv. Hjelp han til å redusere kravene. Snakk om hva som er viktigst i livet (”være snill og god mot andre, men ikke nødvendigvis å ta hele ansvaret osv”). Stimuler han til å gjøre ting i fritiden som er gøy og uten krav til resultater. Den viktigste jobben til barn er å leke !

Det er selvsagt gøy å prestere også, gøy å få til noe, gøy å mestre. Men det kan bli for mye i perioder.

Jeg anbefaler også at dere tar en prat med læreren hans. Fortell om plagene han strever med. Spør om hvilken rolle han har i klassen, er han den som alltid tar ansvar ? Er han den som alltid må kunne gi svar på spørsmål ? Blir han satt til å hjelpe andre elever fordi han er så flink ? Sammen med læreren kan dere finne måter å redusere stresset og kravet for han.

Dette problemet krever ikke behandling i spesialisthelsetjenesten, slik det beskrives. Jeg tror dere kan takle dette fint med noen gode samtaler innad i familien og en god prat med læreren.

Hvis plagene vedvarer over tid eller øker på kan dere be om henvisning fra almenlegen til en barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk.

Lykke til !