Ereksjonssvikt

Spørsmål

Jeg er i et samboerforhold og vi har det stort sett flott sammen. Kronisk sykdom hos henne har dog gjort noen aspekter ved samlivet utfordrende.

For 9 mnd siden fikk min samboer diagnosen Crohns sykdom. Hun er siden ileusopperert, og sliter fremdeles med en perianal fistel som for tiden behandles med Remicade. Som følge av denne diagnosen er hun naturlig vis nedfor i perioder, og kroppsbildet hennes er blitt litt anstrengt etter at hun har fått et stort arr på magen, og i lengre tid vært nødt til å ha kompress på en væskende perianal fistel.

På grunn av dette har vi ikke kunnet ha sex siden august 2003, noe vi begge er inneforstått med, men likevel gjensidig frustrert over. Jeg føler likevel at vi har mye varme og kjærlighet i forholdet.

Nylig har hun blitt såpass komfortabel med sin nye situasjon at det er naturlig for oss å komme i gang med sexlivet igjen. Hun føler seg klar - og det gjorde i aller høyeste grad jeg også. Det paradoksale er dog at når det kommer til stykket, er det ikke hun som sliter med å få det til... Hun er fysisk klar og avslappet, men jeg får prestasjonsangst.

Når vi forsøker å ha sex, må hun "forberede" seg ved å legge et diskret, vannfast plaster på fistelen. Når hun er klar, føler jeg det blir en litt stressende "nå eller aldri" situasjon. Vi har forsøkt med at hun "overrasker" meg, slik at vi ikke snakker om at vi skal på forhånd, men jeg er vel litt for god til å tolke hennes signaler til at jeg "lar meg overraske". Vi har ledd, pratet - og jeg har grått. Nå har vi bestemt oss for å vente litt igjen.

For tiden er jeg midt i en hektisk eksamensperiode - samler poeng for å komme inn på medisinstudiet i oslo - og vi tenker at det kanskje blir lettere for meg å slappe av når jeg er ferdig med dette. Men - i mitt stille sinn tenker jeg at det kanskje ikke blir så mye lettere for meg å slappe av mht. sex etter eksamen. Jeg har jo rett og slett bare så vanvittig lyst til å komme i "normal gjenge" igjen, at dette i seg selv kanskje er problemet.

Jeg er klar over muligheten for å få hjelp av medikamenter, men vegrer meg litt for dette. Jeg er redd for å skape en psykisk avhengighet til medikamentell hjelp ved "ymse" plager. Som nevnt har jeg allerede sett meg nødt til å bruke Imovane ved søvnvansker. Jeg er i god form, trener regelmessig, og føler med psykisk sterk og sunn - bortsett fra vanskene med å slappe av/sove og ereksjonssvikten.

Hvordan skal jeg forholde meg til alt dette.

Mvh.

Relevante sykdommer/medisiner: Imovane v. søvnproblemer i hektisk eksamensperiode.

Mann, 27 år

Svar

Ja, jeg forstår at du er frustrert over dette. Jeg vet ikke hvor mye trøst det er for deg å høre at denne form for ereksjonssvikt er svært vanlig - men det er faktisk en av de "backlash" som kommer av og till når man stresser med å få ereksjon - og så kommer den ikke. Det eneste som hjelper er faktisk å prøve ikke å tenke for mye på det, og fortsette slik som dere gjør hvor hun prøver å "overaske deg" uten at det blir for mye forberedelser. Videre å legge mest mulig vekt på kos - og ikke på samleie. Det er dette vi kaller sensualitetstrening - det å ligge inntil hverandre og gi hverandre fysiske kjærtegn - men kanskje avstå fra å berører kjønnorganer en periode. Dette bringer opp ysten uten at det er noe stress-mål om samleie. Og da opplvever de fleste at de får tilbake ereksjonen. Om det nå skulle være at dette ikke hjelper, så kan det være en god hjelp å bruke et av de tre preparatene som finnes mot erekjonssvikt; Viagra, Levitra eller Cialis - en periode. Dette er ikke noen type medisin man blir avhengig av.