Er det håp?

Spørsmål

Jeg har vært sykemeldt nå i ca.7mnd(siden jeg begynte å sperre meg inne igjen),behandlingen med med piller har ca.vart i 2år(byttet fra Zoloft osv.)Depresjonene har jeg hatt så lenge jeg kan huske,og har "svevd" gjennom skolegangen med veldig dårlige karakterer, -sluttet etter 2.klasse vgs.
og "sperret" meg selv inne frem til jeg var ca.19 (ca.2år)og oppsøkte først da hjelp,har ikke turt og åpne meg for psykologer/leger/lærere eller foreldre før da,og har derfor ikke begynt den behandlingen jeg trenger.Har som du sikkert skjønner blitt veldig flink til å sette på meg maske og sove meg gjennom det meste.Jeg ser ikke lyset i enden av tunnelen og skjønner egentlig ikke poenget lenger med å prøve å se det.Jeg har hørt at den ene bestefaren min døde av "sorg",og jeg vet at den andre bestefaren min har depresjoner.Jeg tror selv jeg er dødsdømt til et evig liv/død (eller hva du vil kalle det)med sorg og smerte.Jeg har/har hatt et ufattelig vondt liv så langt.Finnes det noe håp i det hele tatt tror du?

Sykdommer: Dyp depresjon.

Medisiner: efexor depot 150mg*2

Kvinne, 22 år

Svar

Hei!

Ikke gi opp! Når alt ser mørkest ut kan det være vanskelig å tro på at det finnes en løsning langt der fremme. Kanskje du har blitt skuffet tidligere fordi løsningene og forandringene du har ventet på ikke ble slik du ønsket eller forestilte deg. Jo flere ganger du er i en slik dyp bølgedal jo vanskeligere er det å tro på at du kan komme opp.

Jeg tror ikke du kan klare å komme deg dit du vil uten profesjonell hjelp. Å takle en slik situasjon som du beskriver er meget tøft og skulle ikke være nødvendig i dag.

Det finnes hjelp og det finnes gode hjelpere! Å bearbeide problemene sine med en psykolog, å få de riktige medisinene av en lege, å få hjelp til det prakitske fra trygdekontor, arbeidskontor og sosialkontor samt å få støtte og hjelp fra familie og venner er enkelt og vanskelig på en gang.

Du må ikke la deg overvelde av problemenes størrelse, men begynne å nøste i en ende og løse et problem om gangen. La den faste legen din få ansvaret for å koordinere dette og igjen; si til deg selv og omgivelsene dine; Jeg gir ikke opp!