Angst for alt

Spørsmål

Hei.
Skal prøve å være så kort som mulig , men kan kanskje bli vanskelig.
Jeg har ANGST , dvs sosial angst og den gjør at jeg ikke fungerer godt nok i jobben ifølge sjefen min. Selve arbeidsoppgavene mine som er lønn og regnskap er jeg veldig flink til , men jeg deltar ikke i fellesskapet , engasjerer meg ikke nok.
Jeg synest det er ekkelt å gå til lunsj med de andre så det gjør jeg aldri , deltar heller meget meget sjeldent på noe som helst.
Har ikke noe imot de og synest de er hyggelig og grei men klarer ikke samlinger m flere så jeg holder meg mest på kontoret mitt hvor jeg trives best.
Møter stiller jeg på , men prater aldri med mindre jeg blir spurt , da dundrer hjertet mitt i hunre og nitti..
Jeg blir kvalm og kan begynne å gråte dersom jeg MÅ være med og jeg ikke vil.
Har veldig liten selvtillit og dårlig selvfølelse. Vokste opp med seksuelt misbruk fra jeg var 2 til jeg var rundt 12. som jeg husker , der har også vært mye alkohol og slossting mellom far og mor og nye sambore av dem igjen etter de ble skilt. Jeg har så og si oppdratt søstrene mine og forsøkt å skåne dem mest mulig opp igjennom men hvertfall en av dem husker misbruk (voldtekt)
Har vanskelig for å komme i kontakt med mennesker , og er ikke flink å føre samtaler.
Mannen min er vel den eneste jeg føler meg trygg med , men selv han er jeg redd for at skal synest jeg sier noe dumt og det har vel hendt at han har gjort meg forlegen ovenfor andre uten å mene noe med det , det er bare det at jeg ikke takler det så bra , det gjør meg om mulig enda mer usikker på meg selv.
Jeg gjør nesten aldri noe uten ham.
Har en venninde som jeg prater med en gang iblandt ellers ingen.
Klarer fint å gå på butikken og slikt , men å spørre naboen om å låne sukker det går ikke.
Sjefen her på jobben er jo forståelsesfull , men må sette krav som hun sier , jeg kan ikke bli en stat i staten , jeg kan ikke være exclusiv ved å være annerledes og ikke bidra til fellesskapet , jeg kan jo forsåvidt forstå det , men hva gjør jeg da om jeg ikke klarer det , jeg gruer meg for å gå på jobb hver dag , heldigvis er jeg delvis sykemeldt pga en vond fot (fra vasking som jeg også har hos samme arb.g.) så det gjør vel at jeg holder ut , men har gått nå snart ett år så nå er det snart påan igjen. Jeg tør ikke ta dette opp med fastlegen min for jeg synest det er flaut og føler meg som en hypokonder , jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.. Jeg vet at jeg sannsynligvis burde gå i terapi , men jeg prøvde det pga problemene m overgrepene , men det hjalp ikke meg ,gjorde det bare verre og tok nesten knekken på forholdet mellom meg og mannen og jeg hadde liten lyst å gå dit.
Når jeg kommer i situasjoner som i dag (medarbeidersamtale) så blir livet ekstra tungt og jeg griner som et lite barn. Jeg ville bare hjem jeg , er det barnslig av meg... Ja det er det sikkert , men jeg ville vekk fra denne situasjonen , jeg gråt foran sjefen også , er veldig følsom av meg , tar lett til tårene , dumt kanskje men jeg klarer ikke å styre det..
Jeg synest det er blitt verre med årene.
Vær så snill å hjelp meg , jeg vet ikke hva jeg skal gjøre , føles som om jeg er på vei utfor et stup.
Jeg vil så gjerne fungere godt både privat og på jobben men det så utrolig vanskelig...
Har forresten en datter på 9 og en stedatter på 5.

Håper på snarlig svar.

Mvh Kvinne 27

Sykdommer: Angst (men har aldri tatt det opp med lege)
Pollenallergi
Medisiner: Allergimedisin

Kvinne, 27 år

Svar

Hei!

Det må være tungt for deg å ha det slik hver eneste dag. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det gjør deg svært sliten og deprimert, noe henvendelsen din også bærer preg av.

Angsten din og det dårlige selvbildet ditt hemmer deg i så alvorlig grad at forholdet til jobben, kolleger, mannen din og omgivelsene sakte men sikkert blir dårligere og du lukker deg mer og mer inn i deg selv. Det er ikke bra og du trenger hjelp til å takle angsten og styrke selvbildet ditt. Du har god innsikt i problemene dine og det er en meget god start. Jeg er helt sikker på at dette er et problem som kan løses! Imidlertid vil det nok ta litt tid og det kan også være slitsomt og tungt.

Det første du må si til deg selv er at dette ikke er flaut og at du ikke er en hypokonder. Det er viktig at du anerkjenner dette som et reelt problem og at du ikke nedvurderer dine egne plager. Dette må du gå til fastlegen din med og jeg er helt sikker på at han/hun ikke vil blåse av dine problemer, men ta dem alvorlig og forsøke å hjelpe deg.

Jeg mener bestemt at du må ha terapi for å komme ut av den onde sirkelen du er i. Det kan tenkes at terapeuten du var hos sist ikke hadde den rette kjemien med deg, det går i så fall an å forsøke en annen. Om du i tillegg kan ha nytte av angstdempende medisiner må fastlegen og terapeuten din vurdere. Mange får et helt annet liv når de får tatt toppene av sin angst med gode medisiner, og for noen er det en trygghet å ha dem tilgjengelig.

Jeg skjønner at du synes det er en tøff tid nå, men jeg er helt sikker på at du kan finne en vei ut av dette, en vei til et bedre liv!!

Jeg ønsker deg all mulig lykke til videre!!