Anfall av ukjent karakter i flere tiår

Spørsmål

Hei. Jeg er lei av å slite med "føling" (kaller det dèt i mangel av et bedre ord). Jeg har fått diagnosen Diabetes II og har i tillegg Lavt stoffskifte, ME og Fibromyalgi og Familiært høyt kolesterol. Jeg får føling minst en til to ganger i uken. Særlig under stress eller anstrengelser. Med føling mener jeg; Skjelvinger i armene, langsomme hjerteslag, metallsmak og nummenhet i munnen (tunge, gane og lepper), dirring i hodet, synsforstyrrelse (dirring og tåke), føles som at jeg kommer til å sovne eller besvime, problemer med å puste. Etter anfallene er jeg utslitt i timesvis. Har ved noen anledninger forsøkt å måle blodsukkeret når jeg har dette (er ikke alltid i stand til det) og da kan det ligge på alt mellom 3 eller 6. Så jeg tror ikke at mine anfall har noe med blodsukkeret å gjøre. Mine to siste målte langtidsblodsukker lå på henholdsvis 6.1 og 6.2 så jeg vet at det ikke er pga ujevnt blodsukker gjennom dagen/uken. Mine daglige målinger ligger på ca 7-9 to timer etter måltid. Disse anfallene er slitsomme og uberegnelige og gjør det svært vanskelig for meg å delta i noe som helst sosialt. Min fastlege sier veldig lite og antyder mer eller mindre at dette er noe jeg bare må leve med og at det er ufarlig. Men jeg tror ikke noe på dette: 1) Jeg har aldri fått en grundig undersøkelse basert på mine anfall. 2) Jeg har aldri fått snakke med en ekspert på f.eks diabetes (hvis mine anfall har noe som helst å gjøre med diabetes da?). 3) jeg forteller også om tiltagende smerter i føttene som gjør det svært vanskelig å gå men han gjør heller ikke noe med det. Jeg stoler ikke noe på at han tar meg alvorlig siden jeg allerede er uføretrygdet. Er det noe av hva jeg nettopp har forklart som kan ringe en bjelle hos en eller annen ekspert? Må jeg virkelig bare leve med disse anfallene? Må bare si at dette har jeg hatt siden jeg var i 20-årene.

Svar

Hei.

Du er altså en 54 år gammel kvinne, som i nærmere tretti år har hatt plager med anfall hvor du opplever
-skjelvinger i armene
-langsomme hjerteslag
-metallsmak og nummenhet i munnen
-dirring i hodet
-synsforstyrrelser
-følelse av sovne eller besvime
-problemer med å puste

Slike anfall kommer en til to ganger i uken, og du er utslitt i timesvis etter et anfall.

Du kaller det "føling", og jeg skjønner det du sier at du bruker dette ordet i mangel av et bedre ord. Men føling er det jo definitivt ikke. Det har jo ingen sammenheng med blodsukkeret ditt, og i tillegg så har du jo diabetes 2 og bruker ikke insulin, og det er jo personer som bruker insulin og tar for høy dose eller spiser for lite, som får føling. Så i "sorteringen" av hva dine plager kan skyldes, så kan vi ihvertfall luke vekk føling og diabetes. Dine tanker om å få snakke med en ekspert på diabetes, er heller ikke nødvendig her, for dette har utvilsomt ingenting med din diabetes å gjøre, samt at det å behandle en diabetes 2 er noe enhver almenlege har stor erfaring i og kompetanse på, og du har jo også en velregulert diabetes uten komplikasjoner, hvilket viser at din lege behandler deg og din diabetes etter alle kunstens regler. Din diabetes med langtidsblodsukker på 6,1 er vel egentlig helst et ikke-tema, så godt kontrollert og regulert den er.

Videre så kan vi med 100% sikkerhet si at det ikke er noe farlig og at det ikke skyldes alvorlig sykdom, siden du har hatt det i kanskje tretti år, og det ikke har forverret seg m.v. Denne varigheten taler også i en viss grad mot fysisk sykdom også.

Du spør om dine symptombeskrivelser kan få en bjelle til å ringe hos en lege, siden du ikke stoler på at legen din tar deg alvorlig.
Spørsmålet er godt stilt, men listen over symptomer slik du har beskrevet det, er ikke noe som får noen bjeller til å ringe hos meg. Jeg vet ikke om noen sykdommer som gir en "pakke" med anfallsvise symptomer fra en rekke forskjellige organer, pluss den særdeles lange varigheten uten at det har endret karakter, forverret seg osv.
Jeg kan på ingen måte si noe med sikkerhet over internett og kun basert på symptombeskrivelser, men slike anfall fremstår for meg som mest suspekte på psykosomatiske symptomer, dvs kroppslige følte symptomer (du kjenner jo åpenbart det du kjenner) som følge av psykologiske årsaker.
Det å kjenne ting fra kroppen som har sitt utgangspunkt i psykologiske forklaringer, dvs tanker, følelser, stress, usikkerhet, spenninger osv osv, er jo noe av det mest almenmenneskelige som finnes, noe de fleste av oss kjenner fra tid til annen, tenk bare på stresnakk og urolig mage ved stress osv.
Rent konkret så får jeg mistanke om at det kan ligge ubevisst hyperventilering bak de kroppslige plagene du beskriver, evt kombinert med en økt følsomhet for å "lytte til kroppen", noe man ofte utvikler ved å gå årevis med uavklarte fysiske symptomer. Da kommer man gjerne i en slags overvåkingsstatus, hvor en følger (for) godt med på alle sanseopplevelser fra kroppen.
Dette er ingen fasit fra min side, naturligvis, men siden du spør hva jeg tenker når jeg leser dine symptomer, "om det ringer noen bjelle", ja så er det slike bjeller som ringer. Slike symptomer og sykehistorie har enhver lege sett utallige ganger, og gjenkjenner fra gang til gang. Men før en skal slå seg til ro med psykosomatiske forklaringer, skal selvfølgelig fysisk sykdom være utelukket.
Det tenker jeg det er god grunn til å tro at det er for ditt vedkommende, for med en slik varighet som dette, tretti år, og sikkert mange legekontakter og -undersøkelser, så er det vanskelig å se for seg at du skulle kunne ha en ikke-oppdaget fysisk sykdom pr idag, en sykdom som kunne ha klart å "gjemme seg vekk" fra de mange legeundersøkelser du har vært gjennom.

Men du påpeker ganske klokt at du "aldri har fått en grundig undersøkelse basert på mine anfall", og det synes jeg er viktig at du får gjort. Det kan ordnes slik: Gjør en avtale med legen din at du får komme til legen "på direkten" for å bli undersøkt nettopp mens du har de symptomene du beskriver, slik som f.eks.
de langsomme hjerteslagene, pusteproblemene og skjelvingene. For da vil legen kunne gjøre en objektiv vurdering av de tingene du opplever der og da, dvs fastslå for deg om du f.eks. har reelt (for) sakte hjerterytme, og om pusteproblemene er fysisk eller psykologisk utløste. Det er f.eks. svært vanlig å oppleve pusteproblemer som ikke har noe som helst med lunger, luftveier og fysiske årsaker å gjøre. Hvis det er slik at det ikke har fysiske årsaker hos deg, noe legen finner ut ved å se deg mens du har anfall, så er det jo av særdeles stor verdi for deg å få rede på nettopp dette, slik at du slipper å fortsette å spekulere i årsaker og være redd for hva dette evt skyldes. Så jeg tror faktisk at det å bli undersøkt eksakt mens symptomene står på, må være noe av det viktigste du kan gjøre nå, og jeg tror også meget sterkt på at det vil kunne avklare det meste for deg.
La legen din lese det vi har skrevet her, slik at han/hun får se begrunnelsen for å gjøre en slik avtale om å "bli sett på direkten", for det er jo viktig og et godt tiltak som kan endre og løse mye for deg.

Videre så er det uheldig at du tenker at legen din ikke tar deg alvorlig. Det ødelegger jo veldig for din mulighet til å kunne stole på din leges vurderinger, og uten tillit til legen, har du lite igjen for å bruke denne legen.
Jeg vet selvfølgelig ikke noe om hvorvidt legen din tar deg alvorlig eller ikke, men har som utgangspunkt at leger flest faktisk tar sine pasienter alvorlig. Det kan f.eks. handle om din egen subjektive opplevelse av å ikke bli tatt alvorlig, og ikke at legen din nødvendigvis faktisk ikke tar deg alvorlig. Men da er jo den følelelsen like fullt alvorlig og ødeleggende.
Derfor synes jeg at du enten bør si ifra til legen din at du personlig ikke opplever å bli tatt alvorlig, for da kan legen din håndtere deg anderledes, forklare deg ting anderledes osv, slik at du får følelsen av å bli tatt alvorlig, eller så bør du alternativt skifte fastlege. Du har ihvertfall lite igjen for å gå til en lege du ikke har tillit til.

Jeg håper at mine råd og innspill her kan være til nytte for deg. Lykke til.