Aldri så nær som i dag

Spørsmål

Har aldri vært så nær som i dag. Har aldri hatt så liten lyst til å leve. Menneskene omkring meg forstår meg ikke, og har egentlig heller aldri gjort det.Ikke så rart, når jeg ikke forstår meg selv heller.Går som regel rundt i det som føles som en verden av total likegyldighet. Helt apatisk. Inni mellom får jeg plutselige anfall av sinne eller sjalusi. Jeg reagerer på ting som skjer i livet mitt på en måte jeg ikke forstår selv.Har ingen nære venner lenger, har støtt dem alle i fra meg fordi jeg ikke lar dem slippe inn.Har en kjæreste, snart 1 år nå, prøver avogtil å åpne meg litt for ham, men jeg tror han helst vil ha det ukomplisert.Vi kranglet i dag igjen, for n`te gang. Jeg vet ikke hvorfor, alt jeg vet er at det er min feil. Og at jeg egentlig ikke har noen grunn.Vil du meg vondt? spurte han? Nei, vil deg bare godt sa jeg.Jeg vil deg bare godt også sa han, men det virker ikke som om du vil ha det godt selv.Kanskje ikke? Kanskje jeg ikke fortjener det?Har hatt det man kanskje vil kalle en dårlig oppvekst. Alkoholisert og psykisk ustabil far, som til dels har mishandlet min mor. Gjør jeg noe "galt" får jeg bare beskjed om at jeg ligner ham. Han døde for 1 år siden. Mye uoppgjort. Bla var han "vitne" til at jeg ble seksuelt misbrukt over en kort periode av en fjern slektning da jeg var rundt 12 års alderen. Vi har aldri snakket om det, men jeg vet at han visste det. har hatt perioder i livet mitt der jeg har lukket meg helt fra omverdenen, lå i senga mi i nesten 2 måneder i strekk, uten å gjøre noe som helst. dusje, pusse tenner, spise osv. også det omvendte med overdreven festing ol.Har vært hos legen min, pga hovedsaklig at jeg er trett og slapp. Sover gjerne 20 timer i strekk, eller går våken lenge, sånn som nå. Ikke noe resultat. Tror bare de som kjenner meg best vet hvordan jeg har det. Men de har jeg skyvd i fra meg. Ellers tror jeg at jeg gir inntrykk av å være helt normal.Jeg tenker ofte på at jeg kanskje trenger hjelp, man samtidig tenker jeg at jeg ikke har noen grunn til å klage, men hvis dette er det beste livet har hatt å by på til nå, må jeg få gjort noe.Har du noen gode råd til meg om letteste måten å gjøre dette på? Har ikke særlig tillit til legen min, da han bare er vikar for min egentlige fastlege og vil være det de 2 neste årene.
På forhånd takk for hjelpen.

Kvinne, 20 år

Svar

Hei!

Jeg er hel tsikker på at du trenger hjelp, og jeg tror faktisk også at du ønsker å få hjelp til disse vanskelige tingene. Når du skriver slik du gjør forstår jeg at du har en sjelden selvinnsikt og forståelse for dine egne problemer. Jeg skjønner også at du har ressurser og motivasjon til å komme ut av de problemene du strir med. Du må ikke gi opp! Du har vært igjennom mye vanskelig, men du er sterk og kan arbeide med dette og takle vanskelighetene.

Det er vanskelig å vite hva som er den riktige fremgangsmåten for akkurat deg i denne vanskelige tiden. Imidlertid er det viktig at du får brutt tausheten rundt problemene og det at du har skrevet til oss er en begynnelse. Har du noen nære venner eller slektninger som du kan betro deg til og spørre om råd? Legen din kan helt sikkert hjelpe deg å komme igang med denne prosessen, men jeg tror også det kan være godt å ha en slektning som kan hjelpe deg og kanskje være med deg til legen din første gangen.

Det er ikke alltid kjemien stemmer overens mellom lege og pasient, men jeg er helt sikker på at legen din har nok innsikt i slike problemstillinger til å kunne høre på deg og henvise deg til en psykolog eller psykiater som kan arbeide sammen med deg for å løse problemene.

Synes du likevel det er vanskelig å komme igang vil jeg foreslå Mental Helses hjelpetelefon;
http://www.mentalhelse.no/
tlf: 81030030

Jeg ønsker deg lykke til med det som ligger foran deg, og er helt sikker på at du kan løse vanskelighetene hvis du får kvalifisert hjelp.