Atypisk autisme

Atypisk autisme er som autisme en sosial dysfunksjon. Tilstanden regnes imidlertid som en ”mildere” type autisme siden intelligensen ligger innefor normalområdet og språket er bedre enn hos autisten.

Vi har på Lommelegen tidligere skrevet om de ulike gjennomgripende utviklingsforstyrrelsene. Kort oppsummert kan vi dele disse opp i:
1. Barneautisme2. Aspergers syndrom3. Retts syndrom
4. Atypisk autismeEtter å ha sett på Aspergers syndrom, barneautisme og Retts syndrom vil vi avslutte med en artikkel om atypisk autisme. Dette er også en gjennomgripende utviklingsforstyrrelse som atskiller seg fra barneautisme ved at symptomene melder seg senere. Den oppfyller heller ikke de tre sett av kriterier som man behøver for å stille diagnosen barneautisme.

Diagnosen er eksklusiv for forstyrret eller unormal utvikling etter treårsalder hvor avvikene ikke er store nok på ett eller to av de tre områdene hvor man forlanger avvik for at diagnosen barneautisme skal kunne stilles. Atypisk autisme forekommer oftest hos sterkt mentalt tilbakestående eller hos personer med en sterkt redusert språkforstyrrelse (impressiv type).

Atypisk autisme inkluderer:
1. Atypisk barnepsykose
2. Atypisk infantil autisme
3. Psykisk utviklingshemning med autistiske trekk

Mer forskning må tilVi har tidligere (i artikkelen om Aspergers syndrom) vært inne på hvor vanskelig det er å stille diagnoser innenfor kategorien de gjennomgripende utviklingsforstyrrelsene (GUF) tilhører, og at det ikke blir lettere når det opereres med ulike diagnostiske systemer som ikke alltid er like enkle å ha med på gjøre i klinisk praksis for helsearbeidere og pårørende.

Det er nok derfor mange fortsatt savner tydelige definisjoner av de ulike diagnosene som rommes av diagnosen atypisk autisme. Her er overgangene helt glidende, og vi vet nok ikke med sikkerhet hvordan barn med denne diagnosen er ulike Asperger-barn eller barn med autistisk syndrom. Atypisk autisme er en diagnose fra ICD-10, mens vi i det andre store diagnosesystemet DSM-IV kaller dette for ”GUF uten noen nærmere spesifikasjon”.

Undersøkelser tyder på at forekomsten av autismespektrumtilstander er høyere enn tidligere antatt. Hovedøkningen ligger i gruppen "atypisk autisme", altså dem som ikke oppfyller kriteriene for barneautisme. Tidligere forholdt man seg til et enten-eller, mens vi nå ser på hele spekteret av relaterte syndromer.

Å få en diagnose var en lettelseMange vil sikkert stille seg spørsmålet om en slik diagnose har en verdifull funksjon. Eller er den bare et uttrykk for leger og psykologers behov for å sette merkelapper på pasienter?

Bør vi i så fall slutte å bruke diagnoser som har en tvilsom funksjon? Mange forskere innen autisme heller faktisk til den oppfatningen. Med så mye normalitet, samt forbløffende geniale evner i mange tilfeller, burde man heller ikke kalle det for en interessant kognitiv forandring?

Forbausende mange pasienter har uansett uttrykt sterk lettelse over endelig å ha fått en diagnose. Endelig får de en forklaring på hvorfor det har gått så dårlig med vennskap og normal sosial omgang. I tillegg til at de får en forklaring, får de nå også spesielle tilbud som diagnosen åpner for. Og så lenge det er slik, er vel det en god nok grunn til å diagnostisere et økende antall atypiske autister.