Skam

Skam er en viktig følelse i spiseforstyrrelser - både som årsak og virkning.

Den skammelige spiseforstyrrelsen

  • skammen over å være den man er
  • skammen over ikke å mestre å ikke nå de mål som er satt
  • skammen over å ikke evne å spise, noe mange mener burde være den enkleste og mest selvfølgelige sak av verden
  • skammen over å overspise - fråtse
  • skammen over oppkast
  • skammen etter overgrepet

Skammen bak spiseforstyrrelsenDen dype skammen er smerten ved å se seg selv som en som ikke fortjener å bli elsket. Skam er en farlig affekt fordi man gjerne ikke viser den. Skammen er av en slik karakter at det er skammelig å føle skam. Sex kan være skam, nederlag kan være skam, men enda mer skammelig er det å tale om sin egen skam. Den som opplever angst eller sorg, kan oppleve omgivelsenes medfølelse og omsorg. Den skamfulle forventer bare forakt. Det er skammens dobbelte byrde.

Det finnes grader og former
I psykiatrien kan vi møte den dype og tidlige skam. Den er knyttet til selvforakt og selvhat. Man er ikke en som fortjener. Selvbebreidelsene kan bli hånlige. Man kan skamme seg over noe - eller føle skyld for noe. Ved den dype skammen er det hele ens selv man skammer seg over. Den skamfulles frykt er å bli avslørt som den man er. Skammens bevegelse er å forsvinne og bli borte. Bak selvmordet finnes mye dyp skam.

Skammen kan være grunnfølelsen bak spiseforstyrrelsen, hvor selvforminskningen og selvskaden av kroppen er blitt en helt konkret aktivitet.

Skammens maskerSkam maskeres og bindes opp til andre atferder. Den kan uttrykke seg som raseriet over nederlaget, til angsten for å mislykkes på nytt og til misunnelsen overfor de andre som ser ut til å lykkes.

Her er noen av skammens maskerte figurer. De har alle til felles at de som regel bidrar til mer av det samme - til «skammens onde sirkel» og bekreftelsen av den uteblitte gjensidigheten:

Storhetsfølelsen
Man hevder seg uavhengig og usårbar. Man trenger ingen. En av de mest storslåtte forestillinger som tenkes kan, er forestillingen om at man ikke trenger noe. Å klare seg uten næring er det strengt tatt bare guder og spøkelser som gjør. Flukten til sultekuren gir en innbilt opplevelse av å seire over instinktene. Men i lengden går det ikke, og da sitter man med skammen over fantasienes mislykkethet.

ForaktenForakten for andre kan være én vei til å hevde sin selvfølelse. Men en selvfølelse bygd på slik grunn, tåler lite.

HandlingslammelsenDet er å utsette, dvele og ikke utføre sine handlinger. Man våger ikke, og det er allikevel ingen vits.

Det var svært vanskelig å lage avtaler med Paul. Han brøt dem. Han ville egentlig komme. Men så våget han ikke. Og han orket ikke. Og da hadde han enda mer å skamme seg over. Hans vei til menneskene ble å ha kontakt over Internett. Da kunne han skjerme seg mot avsløringene. Der kunne han være mer den han ville - unndratt de andres avslørende blikk.

Skamløsheten
Hvor skamløsheten råder, bør man forvente å finne skammen sterkt til stede og benektet. Skamløsheten er en strategi som tjener som vern mot skammen. Som en forsvarshandling mot den navnløse skammen blir den konkrete skammen aktivt oppsøkt: i stoffmisbruk, i maktutøvelsen eller fornedrende seksualitet. Eller i å lage arr på den egne kroppen. Det skamfulle indre blir blottet.

Aktiviteten og å gjøre godt igjenDet forsvar og de redningsforsøk man ofte ser ved spiseforstyrrelser, er fra dem som desperat har søkt velfungering og normalitet som kompensasjon. Men uansett hvor mye påskjønnelse, fremgang og kjærlighet den skamskadde senere opplever, lurer det hele tiden under overflaten en overbevisning om at når det kommer til stykket, så kan ingen elske en. Man har vist frem sitt falske selv, og påskjønnelsen av dette er ikke tilstrekkelig næring for det sanne selvet.