Når psykiske lidelser eller vansker får et kroppslig uttrykk

Definisjon

  • psykiske forhold utløser kroppslige symptomer (f. eks smerter, lammelser, epilepsilignende anfall).
  • psykiske forhold kan påvirke/utløse /forverre en kroppslig lidelse (f. eks astma eller eksem).
  • fysiske symptomer kan være tegn på forsinket utvikling eller konflikter hos et barn (det tisser på seg eller gjør i buksa).

Forekomst

  • Tilbakevendende magesmerter uten påviselig fysisk årsak er vanlig og finnes hos ca 10% av ellers friske barn.
  • Epilepsilignende lidelser eller lammelser som av og til bringer barna til en tilværelse i rullestol er sjeldne.
  • Enurese (å tisse på seg, særlig sengevæting) forekommer hos ca 5% av alle syvåringer.
  • Encoprese (avføring i buksa eller andre uegnede steder) forekommer sjeldnere.

Årsaker

Årsakene til disse tilstandene er nesten alltid sammensatte:

Biologiske: Mange barn har en medfødt tendens til å reagere kraftig på vanlige fenomener.(Kolikk kan være en nyfødt mages overreaksjon på uvant mat.) Å få kontroll over urin og avføring kan være et spørsmål om fysisk modning som skjer ved ulik alder.

Psykologiske: Barn kan ha tilbøyelighet til å tolke kroppens signaler direkte som uttrykk for at det er noe galt med kroppen. Med alderen lærer de kanskje at vondt i magen kan bety "jeg er redd" eller "jeg er lei meg", og kan erfare at det stemmer.

Familiære: Det betyr mye hvordan de voksne møter barnas klager:
Blir klagen overhørt? Blir plagene kanskje for raskt tolket som at noe kroppslig er i veien (er de voksne redde?)? Eller får barnet hjelp av de voksne til å lære seg å kjenne kroppen sin og dens signaler på en realistisk måte?

Sosiale: Lærer barna at "det lønner seg å klage"? Kanskje det er en måte å oppnå oppmerksomhet som de ikke får ellers.

Kulturelle: Tendensen til å forklare fenomener som kroppslig sykdom er ulik i ulike kulturer. Tilstandene starter ofte med en virkelig, men vanligvis ufarlig kroppslig lidelse som i seg selv går raskt over, men som kan utløse det varige funksjonstapet. Noen årsaker kan altså disponere, andre utløse og atter andre opprettholde disse fenomenene.

Behandling
Familien
Å gjennomgå familiens totale sykdoms-belastning og forklare barnet hva andre familie-medlemmers eventuelle lidelser innebærer, kan være viktig for å trygge barnet og beskytte det mot angstvekkende fantasier.

Den informasjonen som gis til barnet om dette må være realistisk, nøktern og tilpasset barnets utviklingsnivå. Som regel bør det gjøres i samarbeid mellom foreldrene og legen.

IndividualbehandlingDisse barna kan ha nytte av terapi der en bruker såkalte kognitive metoder. I praksis vil det si at barnet og terapeuten sammen planlegger og finner veien mot ulike mål som barnet setter seg.

Habilitering er tiltak som har til hensikt å hjelpe barnet tilbake til vanlig funksjon

Skolen: Avtaler med lærer om regler for fravær, mulighet for å ta pauser, gymnastikkundervisning osv, vil gi barnet opplevelse av kontroll og trygghet.

Fysioterapeut: Treningsprogram med tanke på å trene opp tapte funksjoner og styrke kroppen. Slike tiltak kan med fordel kombineres.

Spesielt for encoprese:
Mange av de barna som har dette problemet har forstoppelse og diare på samme tid. Tarmen kan være full av hard avføring, mens små mengder løs avføring siver forbi.

I forbindelse med programmer for renslighetstrening må lege undersøke barnet først for å avgjøre om tarmen må tømmes ved hjelp av klyster. Mange steder gjøres dette på barneavdelingen. Det kan være vellykket å samarbeide med barnet om et system med belønning når det gjør fra seg på do. Forutsetningen er at barnet er motivert for det.

Prognose
Det dreier seg om en sammensatt gruppe tilstander der en kan se forskjellig utvikling. Ofte kan disse tilstandene være godartede og forsvinne etterhvert, eventuelt med hjelp fra de voksne. Av og til kan situasjonen være fastlåst. Barnets plager eller funksjonstap blir kroniske. Positive faktorer for å løse problemene er:

  • Barnets egne mestringsressurser.
  • God støtte fra foreldrene.
  • De voksne finner en passe balanse mellom å gi barnet trygghet og å oppmuntre barnet til å komme videre.