Møte med den selvmordstruede

De fleste personene som ønsker å ta livet av seg er dypt deprimerte. De er så farget av sin mørke sinnstemning at de ikke greier å tenke realistisk rundt mulige løsninger og håp for fremtiden.

Den selvmordstruede pasient kan framstå på ulike måter:

A: Personen kan være taus, men likevel dypt deprimert.

B: Pasienten kan være åpen, deprimert og  hjelpsøkende eller truende.

C: Pasienten kan være edru eller beruset når han forteller om selvmordstanker og selvmordsplaner.

De fleste personene som ønsker å ta livet av seg er dypt deprimerte. Ved selvmordsfare snakker vi ofte om de tre A-er - appell, aggresjon, ambivalens. Selvmordet kan ofte være en appell, et rop om hjelp. Ofte med et element av aggresjon i handlingen, dels mot en selv, dels mot andre. I langt de fleste tilfellene er personen preget av en dyp ambivalens.

Dersom en er i tvil om en person er selvmordstruet kan man spør personen om det. Det er ikke farlig å nevne ordet selvmord, men ofte kan det være hensiktsmessig å begynne forsiktig med spørsmål som:

  • Ser du lyst eller mørkt på framtiden?
  • Syns du fortsatt at livet er verd å leve?
  • Ville det være like greit at du var død?
  • Har du tenkt å ta livet ditt?
  • Har du tenkt på hvordan og når du skal ta livet av deg?
  • Har du gjort konkrete forberedelser? I så tilfelle hvilke?
  • Hvordan er planene for nærmeste framtid?

    Ved en slik gradvis utspørring tar man vare på personens følelser samtidig som man tør å nærme seg det ubehagelige tema.

    Artikkelen fortsetter under annonsen

    Dersom man står overfor en person som har til hensikt å ta livet sitt, skal en være oppmerksom på både appellelementet og ambivalensen. De færreste vil egentlig dø, men de vil ha hjelp til å finne en utvei eller å bli sett. Mange lider av en stor psykisk smerte som kan være like smertefull som fysisk smerte. De kan komme til et punkt der de ikke lenger orker å bære denne smerten. Det de ønsker da er hjelp til å bli kvitt smerten. Andre kan leve i en livssituasjon som synes håpløs. Det er gjerne personer som har opplevd det ene traume og den ene skuffelsen etter den andre, og til sist er alle krefter brukt opp. Alvorlig selvmordstruede pasienter skal alltid bli innlagt i psykiatrisk institusjon, eller få adekvat poliklinisk behandling umiddelbart. Mens man venter på hjelp, eller er i en avklaringsfase, kan man nærme seg personen med spørsmål som:

  • Er det noe jeg kan gjøre for deg?
  • Kan det være en løsning på problemet ditt vi ikke har tenkt på?
  • Er du sikker på at du har forsøkt alt?
  • Jeg forstår nå hva du mener og hvordan du har det, og jeg er sikker på at andre og vil forstå det.

    Dersom en kjenner personen kan en godt peke på personens ressurser og sterke sider. Overflatisk trøst og lettvinte ord skal en forsøke å unngå. Det viktigste er å prøve å trenge gjennom til pasienten med en følelse av at man har sett pasienten, forstått pasientens budskap, og tror at det er håp.

    Selv om situasjonen ser ut til å roe seg, skal man aldri overlate en selvmordstruet pasient til seg selv, heller ikke for kortere tidspunkt. Man skal sørge for at pasienten kommer inn under adekvat hjelp, og selv overlevere pasienten eller få pasienten overlevert i andres varetekt. Personen skal med andre ord ikke være alene!

    Over 80 % av de "mislykkede" selvmordsforsøk, dvs. de som overlever et selvmordsforsøk, er glade for at de er i live. Dersom forsøket førte til at livet tar en ny retning, at de får hjelp, at de klarer å gjøre noe med livssituasjonen, er framtidsutsiktene svært gode.

    Oppdatert 28.01.09 av: Cecilie Arentz-Hansen, lege