For å styre alle de tusenvis av prosesser som går for seg i kroppen vår, er vi utstyrt med et nervesystem som er selvstyrt eller automatisk. På fagspråket kalles det for det autonome nervesystem. I tillegg har vi nerver som kan vi har full kontroll over, for eksempel når vi vil løfte en finger. Det autonome nervesystemet deles inn i to deler som er tilpasset to ulike tilstander av vår tilværelse. Vi kaller de for henholdsvis det sympatiske og det parasympatiske nervesystemet.
Angst for angsten
Det sympatiske nervesystemet - Fight or flight
Fra gammelt av har både mennesker og dyr et innebygd reaksjonsmønster for å møte fare. Når en truende situasjon oppstår, gjør kroppen seg klar til å reagere mest mulig hensiktsmessig på trusselen - ta opp kampen eller stikke av.
Du er ute og går en tur i skogen. Plutselig ser du en bjørn, noen hundre meter foran deg i en lysning. Før du rekker å tenke noe som helst, har kroppen din allerede forberedt seg på situasjonen. Du kjenner at hjertet hamrer i brystet og at alt som skjer utenfor deg og bjørnen blir borte.
I denne situasjonen vil pulsen øke og blodtrykket stige. Slik får du tilført mer blod til muskulaturen og du blir dermed mer utholdende. Pupillene dine utvider seg, her gjelder det å få med seg mest mulig informasjon. Samtidig sørger kroppen for å redusere aktiviteten i de organene som er mindre viktige i en slik situasjon. Blant annet vil fordøyelsessystemet bli lavt prioritert. Huden kan også bli "stengt av", slik at du blir blek og kald, men det kan også hende at du blir varm og rød, fordi kroppen trenger å kvitte seg med den ekstra varmen som blir produsert. Du er i en stressituasjon.
Dette er generalisert angstlidelse
Det parasympatiske nervesystemet - Reparasjon og oppbygning
Når faren er over går vi over i en roligere fase. Da dominerer de såkalte parasympatiske responsene. Kroppen er i en fase der gamle skader skal repareres, vi skal ta opp næring og vi skal hvile. Pulsen og blodtrykket går ned og vi nærmer oss tilstanden til en ku som beiter rolig i grønt gress.
Hva har dette med meg å gjøre?
Det moderne mennesket har vanligvis ikke så mange farlige situasjoner å forholde seg til, vi møter bjørner og løver i langt mindre grad enn våre forfedre. Men vi opplever likevel situasjoner som oppleves som farlige eller ubehagelige. Da blir vi nervøse, og det instinktive handlingsmønsteret slår ut. Problemet er at det slettes ikke alltid er hensiktsmessig å reagere slik kroppen gjør. Mange kan antagelig kjenne seg igjen i følgende situasjon:
Alle mennesker er forskjellige i måten å takle slike problemstillinger på. Det har både med medfødte egenskaper og erfaring å gjøre. Mari kan kanskje en hel masse om 1. verdenskrig, men hun har liten erfaring med å stå foran mennesker i en slik situasjon og bare tanken på det gjør henne svært nervøs. Andre kan ha et mer naturlig anlegg for å snakke i forsamlinger, og stå opp og prate, selv uten å ha den ringeste kunnskap om det de skal prate om.
Stadig redd og urolig? Det er mange typer angst
Hva kan jeg gjøre med det?
Det finnes ingen enkle løsninger som passer for alle i alle situasjoner. For noen kan det være nok å være oppmerksom på hva det er som utløser rødmingen eller svettingen. Ofte vil det være viktig å trene på situasjoner som oppfattes som skumle. Det kan du gjøre på mange måter, men det krever at du tar deg selv i nakken, for den første tiden vil det føles ekkelt.
For Mari kunne det kanskje være aktuelt å begynne å svare frivillig når læreren spurte. I begynnelsen ville det sannsynligvis føles ubehagelig, men hun ville i alle fall ha fordelen av å være i en slags angrepsposisjon. Etter hvert vil nervøsiteten forhåpentligvis avta, og hun vil også føle seg mer fornøyd med prestasjonen. Det kan være vanskelig å starte en slik treningsprosess. Derfor kan du han nytte av å få hjelp av en lege eller en psykolog, særlig dersom du opplever at nervøsiteten blir hemmende for deg.
Av og til er disse plagene så hemmende at det er nødvendig å gjøre noe mer. Da kan man i en viss grad bruke medisiner. Betablokkere er en hjertemedisin som kan brukes av personer som har store kroppslige symptomer med forbundet nervøsitet.
Revisjon:
Oppdatert 28.02.09 av: Cecilie Arentz-Hansen, lege
Oppdatert 20.08.18 av: Elisabeth Lofthus, sykepleier. Lagt til bilde og lenker til relatert stoff.