Indre liv

Svært forskjellige mennesker har spiseforstyrrelser. Men i mangfoldet finnes fellestrekk. Noen psykologiske grunntemaer blir stadig repetert. To psykologiske fenomener er helt sentrale: Lav selvfølelse og opplevelsen av å ikke ha kontroll.

Lidelsene følger så godt som alltid i kjølvannet av ønsket vektreduksjon og aktive handlinger for å endre sin kropp. Å endre sin kropp er tiltak for å fremme selvfølelse og kontroll.

Forskjellen på slanking og spiseforstyrrelse er at noen tåler å slanke seg, og at andre simpelthen ikke tåler det.

Lav selvfølelseEt svært tilfreds menneske, med evne til å tro på sine egne ressurser, til å tåle skuffelser og til å trøste seg selv, vil neppe noen gang utvikle spiseforstyrrelser.

Lav selvfølelse er ikke nødvendigvis synlig. Ofte tvert imot. For å kompensere for bristende selvfølelse søkes det mestring innenfor områder med målbare resultater: som skole, idrett, i venneflokken, et lydig barn osv. Det er således en utfordring for oss alle å ikke forveksle ytre prestasjoner med indre tilfredshet.

Som det heter: "Se meg for den jeg er, og ikke det jeg gjør!"

For dem som rammes, blir spiseforstyrrelsen en forsterkning av den lave selvfølelsen. Dette er tydeligere ved bulimi enn anoreksi. Overspising og oppkast er knyttet til skam og selvforakt.

KontrollsviktOpplevelsen av å ikke ha kontroll kan ha mange opphav og mange uttrykk. Å være menneske er krevende fordi vi alltid må forholde oss til andre. Og i forholdene er vi både ofre og aktører. Vi spiller og blir spilt med. Kontrollsvikten kan være opplevelsene av manglende mestring i vårt forhold til andre. Eller det kan dreie seg om konkrete erfaringer med å ikke kontrollere sin egen kropp, som hos den som har opplevd fysiske eller seksuelle overgrep. Grensene ble ikke respektert.

Vi kan gå til dem som er friske eller på vei ut av spiseforstyrrelser. Mange av dem beskriver veien inn i spiseforstyrrelsen som preget av usikkerhet om hvem man er og skal bli, en fortvilt ensomhet, opplevelser av å ikke bli forstått, stor tvil og usikkerhet, at man manglet ord for å uttrykke seg, et numment ubehag og en følelse av å ikke styre sitt liv, men av å bli styrt. Kort og godt: En tid preget av indre kaos og forvirring.

Å ta kontroll over maten og kroppen blir løsningen. Det blir løsningen som etter en tid blir problemet.

Den som har en spiseforstyrrelse fører en fortvilt kamp om full kontroll over følelser og prestasjoner, over kroppen og det som omgir ham eller henne. Denne overopptattheten av å styre blir viktigere enn det som skal styres.

Spiseforstyrrelser er ikke kontroll, men liksom-kontroll, etterligning av kontroll og illusjonen om kontroll.

BesettelsenTidlig på vinteren. Sol, 16 år, fikk en kommentar fra mor om at hun burde passe litt på vekten. "Pass deg så du ikke blir trinnere nå?" Hun hadde ikke tenkt så mye over det før, men nå ble hun mer opptatt av det. Hun begynte å speile seg. Og hun begynte å veie seg. Nei, hun var slett ikke fornøyd med seg selv. Hun spiste betraktelig mindre. Hun gikk ned, og i begynnelsen gikk det raskt. Hun kjente at hun var meget fornøyd. Det var noe av det beste hun hadde gjort. "Endelig er det noe jeg får til."

Om våren. Foreldrene ble svært urolige. De snakket om spiseforstyrrelse. Hun nektet. Hva var for øvrig spiseforstyrrelse? Hun hadde jo grepet på verden. Hvordan kunne hun ha en lidelse, hun som ikke led? Hun kunne riktignok bli litt redd av og til. Først og fremst var hun irritert på alle som maste og blandet seg inn. De ville ha henne til lege. Men nei, hun ville ikke til noen feter. Dette var hennes eget. Hun lot seg presse til å spise litt mer, for å slippe bråket. Men hun lurte dem også. Noe av maten gikk til hunden. Den la på seg.

Om sommeren. Hun dro på språkkurs til England. Hun ville vekk fra maset. England ble ikke som hun trodde. Hun savnet mor og far. Været var dårlig. Hun fikk ikke kontakt med de andre elevene. Og hun likte ikke vertsfamilien og alt ølet de drakk. Og hun likte særlig ikke den engelske maten. Hun spiste ingenting, iallfall nesten ingenting.

"Etter noen dager var det som om jeg helt mistet kontrollen. Det var ikke lenger jeg som styrte slankingen, men slankingen som styrte meg. Jeg klarer ikke å tenke på noe annet nå. Tankene om mat forfølger meg hele dagen. De forfølger meg også om natten. Jeg drømmer at jeg fråtser. Jeg klarer ikke lenger å konsentrere meg på skolen. Jeg er ikke i stand til å være sammen med andre, fordi tankene mine er et annet sted. Jeg er som besatt, og det er forferdelig."

Spiseforstyrrelsen blir en dobbelt kontrollsvikt. Hun mister kontrollen over det som skulle hjelpe til å gi mer kontroll.

Andre psykologiske trekkMANGLER ORD PÅ FØLELSERDen som har en spiseforstyrrelse har ofte "dårlig kontakt med seg selv". Hun vet lite om hvem hun er. Til tross for veltalenhet er hun ofte dårlig til å sette navn på sine egne følelser. På spørsmål om hva hun føler, svarer hun ofte med "vet ikke". Følelser kan anta formen som diffus indre, ubehagelig uro. Det er følelser uten navn. Dette gjør det vanskeligere å ha den "indre monologen" som er nødvendig når vi bearbeider psykologiske konflikter. Et slikt følelsesmessig ubehag kan bli forsøkt "sultet vekk" eller "spist vekk".

Den dårlige kontakten med indre fornemmelser sees ikke minst i kontakt med den egne kroppen. Mange skjermer seg mot kroppslig kontakt fordi de blir overveldet av erfaringen.

NUMMENAnne, 32 år, ble overrasket over hvor lite hun kjente av den fysiske kontakten i behandlingen hos en psykomotorisk fysioterapeut. Når hun ble tatt på, opplevde hun en prikkende fornemmelse av nummenhet, som når en fot "sover". Hun sa selv at hun hadde stengt av kontakten med alt nedenfor halsen; som om hun hadde et teoretisk forhold til den. Kroppen satt i hodet. I behandlingen ble hun først skremt og senere både nysgjerrig og begeistret over de opplevelsene hennes egen kropp ga henne.

Hvilke kropper?Det snakkes om overopptatthet av kroppen. Men hvilken kropp? Det finnes flere kropper. Den som har en spiseforstyrrelse er ikke så opptatt av den levende kroppen, den som kjennes i bevegelsen, i rytmen, i erotikken og avslapningen. Spiseforstyrrelser er først og fremst opptatthet av den tingliggjorte kroppen, som bearbeides og omformes for at hun selv skal bli en annen. Dette er ikke kroppen hvor hun kan kjenne verdien av seg selv, men hvor hun ser seg selv via andres blikk. Dette er idealkroppen hvor hun ser seg selv i speilet, via vektskalaen, tallene og øvelsene.

Den konkrete kroppenKroppen snakker. Og den kan snakke og sladre meget presist om hva det handler om. Spiseforstyrrelser er å agere ut psykisk liv. Det konkrete og kroppen blir helt sentralt. Følelser av lykke og ulykke og suksess og nederlag knyttes til konkrete opplevelser av kropp og mat.

Veien fra barn til ungdom til voksen er ikke minst en utvikling av evnen til abstrakt og symbolsk tenkning. Vi kan tenke om oss selv i bilder og historiske paralleller. Abstrakt tenkning og symboldannelse gir rom for nyanser. Og den gir muligheter for å erfare oss selv i tid og rom. En konkret verden risikerer derimot å bli fattig på nyanser. Den blir absolutt. Og den innsnevrer tid og rom til her-og-nå.

En slik konkret måte å forholde seg på, kan bli overtydelig bokstavelig - nesten ikke til å tro:

Å unne seg. A. kunne ikke spise, fordi hun ikke hadde gjort noe ekstraordinært den dagen. Mat var ikke en selvfølge, men noe hun måtte gjøre seg fortjent til. Den manglende maten var et bilde på at hun ikke kunne unne seg selv noe godt, da hun ikke følte seg som et godt menneske.

Lettelse. B. sa hun ble tung i hodet av foreldrenes separasjon. Hun ville ytterligere ned i vekt.

Å bli ren. C. misbrukte avføringsmidler etter at hun hadde vært på helgebesøk hos foreldrene. "Jeg er fylt opp av dem, og jeg må få tømt meg. Jeg må bli ren."

Å ta plass. D. hadde ofte hørt at hun gjorde så mye ut av seg, at hun var dominerende og tok så mye plass. Hun begynte å tro på det. Hun gjorde seg mindre. Hun gjorde seg så stor som hun følte det var plass til.

Å ha oversikt. E. følte at det meste var diffust og flytende. Hun stolte ikke på noen, ikke på foreldre, venner eller behandlere. Det eneste hun stolte på var den tynne og knoklete kroppen. "Når jeg kjenner skjelettet mitt, er det noe jeg kan vite med sikkerhet. Når jeg legger på meg, og jeg kjenner skjelettet mindre tydelig, blir jeg redd."

Å se smerten. F. var desperat og redd. Hun hadde det vondt, men klarte ikke å få tak i hvorfor hun hadde det så vondt. Hun savnet en forklaring. "Jeg skulle ønske at noen hadde gjort meg noe fysisk vondt, noe som jeg husket. Eller at jeg hadde kreft. På Radiumhospitalet med hvitt sengetøy. Da var det noe. Det jeg har å sette fingeren på nå, er at jeg ikke vet hva jeg kan sette fingeren på." F. var en selvskader. Hun skar seg med barberblader og kunne se smerten.

Å være ytrestyrtNår hun ikke kjenner seg selv, utvikler den som har en spiseforstyrrelse ofte en sterk avhengighet av å bli bekreftet av andre. De andre blir hennes skjebne. Hun speiler seg i deres anerkjennende blikk og kommentarer. "Å være noen er å bli bekreftet."

Hun søker seg ofte mot prestasjoner - i skole, idrett og overfor foreldre og venner - for å få anerkjennelse. Derfor kan den som har en spiseforstyrrelse ofte oppleves som "den flinke". Det er én side ved den konkretistiske væremåten at hun søker seg mot prestasjoner hvor de kan se målbare resultater. Å sammenligne seg med andre - å gjøre noe bedre - blir konkrete bevis på å mestre. Og mange har gang på gang fått høre at dette er det viktigste i livet.

Den som har spiseforstyrrelse utvikler ofte en sterk intuitiv og observerende evne for andres signaler. Hun kan være superfølsom for andre. Dette kan være nyttige trekk, om man eksempelvis arbeider i helsevesenet eller i omsorgsfunksjoner. I familien kan hun eller han med spiseforstyrrelse være den som best fornemmer de andres vanskeligheter. Men det er en problematisk følsomhet: Det hun ser kan være reelt, men hun ser det gjerne med forstørrelsesglass. Og hun ser mest det negative og minst det positive. Den ytrestyrte kan gå meget langt i selvutslettelsen for å tilfredsstille andre.

PerfeksjonismeHun søker å bli bedre og helere. Én vei for kan være perfeksjonismen. Men det blir sjelden perfekt nok.

Uro - det kaotiske sjelelivetVed studier av personlighet av dem som senere utvikler anoreksi, er det beskrevet trekk som pliktoppfyllende, grundig og underkastende. Om vi beveger oss til gruppen av bulimiske symptomer, er det større forekomst av personer med dårlig kontroll over impulser. Dette kommer ofte til uttrykk som ustabilt humør, å bli kastet mellom høyt oppe og lavt nede, begeistring og fortvilelse, angstopplevelser, følelser av å gå i stykker og høyt nivå av indre spenninger og uro.

Dramatiske symptomer som overspising, oppkast og fysisk hyperaktivitet fungerer som spenningsregulering og angstreduksjon. Den eneste måten å kjenne ro på, er å være utmattet.

Bulimiske symptomer er av og til en del av symptombildet ved alvorlige personlighetsfortyrrelser. Man kan da se bulimiske trekk som ett blant flere symptom-uttrykk: rusmisbruk, selvskading, suicidalitet, promiskuitet m.m. Et annet begrep for dette er multiimpuls-bulimi.

Enten - ellerKontroll blir forsøkt gjennom en tenkning preget av svart-hvitt, enten-eller, alt-eller-intet. Enten-eller-tenkningen kan komme til uttrykk i frykten for å spise litt, fordi hun da frykter at hun helt mister kontrollen og til sist blir hundre kilo. Slik er det ofte også med følelser. Slipper hun ut litt av sitt sinne, frykter hun at hun eksploderer.

Den anorektiske tenker ofte alt-eller-intet, og lever ut den ene siden av denne splittelsen: Intet.

Den bulimiske tenker gjerne alt-eller-intet, og lever ut begge sider av splittelsen: Alt og intet.

For overspiseren blir det: Alt..