StineStine laget et helvete for alle. Hun hadde vært så blid og hjelpsom. Nå ble hun taus og tilbaketrukket. Hun abonnerte på et blad. Moren pleide å lese det etter henne. Nå sa hun plutselig at moren ikke fikk se det: -Skal du ta alt som er mitt?- Hun bodde sammen med moren, stefaren, en yngre bror og en eldre stesøster. Hun hadde gått ned i vekt. Hun spiste bare mat som hun hadde handlet sammen med moren. Hun tvang seg med på morens handleturer. Hun puttet varer i handlekurven, nøyaktig de samme hver gang. Hun laget styr av at det måtte være samme fabrikat. Hun leste om igjen og om igjen på emballasjen om kalorier og fettprosent. Det var bare lettprodukter. Hun tok demonstrativt ut igjen ting som moren la ned i kurven.

Moren argumenterte, men Stine overkjørte henne fullstendig med sin besluttsomhet. Hun satt med de andre ved middagen, men spiste annen mat. Stine tok kontroll over kjøkkenet. Hun aksepterte ikke lenger at andre laget hennes mat. Hun laget den selv, omstendelig og fordrev andre vekk fra kjøkkenet med sine strenge miner. Når andre laget mat til seg selv, overvåket hun dem som en hauk, for at de ikke skulle bruke og fete til hennes eget kokeutstyr. Hun så for seg hvordan fettet kunne fly gjennom rommet og lande i hennes teflonpanne.

Hun var drevet av en tvang. Om moren satt og leste i en avis som stefaren nettopp hadde holdt i, tok hun den ut av morens hender og kastet den i peisen. -Fete fingre,- sa hun. Det var tvang, men det var også dårlig skjult sjalusi og raseri.

Hun arbeidet seg inn på de andres enemerker. Hun mente at de andre også måtte spise -sunnere-. Hun sa hun ville lage mat til alle, men dette ble nektet. Da overvåket hun moren og tvang henne til å lage kalorifattig mat til de andre. Moren orket ikke å stå imot. Dette skapte en konflikt mellom moren og stedatteren. Denne så på Stine som en bortskjemt unge og moren som svak. Stedatteren gjorde opprør ved langbordet mot vannbaserte sauser og dårlig stemning.

Noe måtte skje. Familien var i ferd med å gå i oppløsning. De tok kontakt med en lege. Stine ble motvillig med til -den teite fyren- og tok blodprøver. De fikk også beskjed om at de ville bli innkalt til barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk i løpet av et par måneder. Et par måneder er lenge når man ikke spiser.

Stefaren var travel. Han hadde mye å gjøre, og en ansvarsfull jobb. Moren var redd for å belaste ham med sin datters problemer. Hun sov dårlig om nettene, og var rådvill. En dag var hun helt utslitt og ba ham om hjelp. Han var forståelsesfull, og tok flere kontakter. Han trykte på knapper, og i løpet av et par dager var Stine innlagt på medisinsk avdeling. Gradvis demret det for henne at hun hadde et problem. Etter to uker ble hun utskrevet til hjemmet. Stefaren lovet å engasjere seg mer og avlaste sin kone. På sykehuset hadde de sørget for å få i henne mat fire ganger om dagen, men hadde ikke så mye råd å gi. Ernæringsfysiologen hadde svangerskapspermisjon.

Foreldrene laget en slags kostplan, med lettprodukter, men med håp om å holde vekten stabil. En dag stefaren skulle passe på at hun spiste, og hun ikke spiste, mistet han kontrollen. I nærmere en halvtime hadde han sett på hvordan hun delte en skive agurk i tjue biter. Først kjeftet han, så slo han. Både han og Stine ble sjokkerte. Konens replikk var sarkastisk: -Hvordan kan du slå en som er syk? Det er åpenbart at hun ikke er din datter. Du må huske at hun ikke er en av dine ansatte.-

Mer måtte skje. De fikk kontakt med poliklinikken. Stine var skeptisk, men det virket som om hun langt bedre innså alvoret. Det ble laget en kostplan for moderat vektøkning, og det ble skrevet ned detaljer for hvor lenge et måltid skulle vare, hvem som gjorde og sa hva, men ikke minst hvem som ikke skulle blande seg osv. Behandleren ba om at alle skrev under. Stine skrev under med falskt navn. Dette ble oppdaget. Timen var over, og de fikk beskjed om å bruke helgen til å få henne til å signere. Hun signerte i bytte mot et løfte om en Syden-reise.

Da hun først hadde signert, samarbeidet hun bedre. Rutinene var klarere, mye var mer oversiktlig, og hun kjente at det faktisk gjorde henne godt. Riktignok hadde hun vært rasende på sine foreldre, moren for hennes svakhet og stefaren fordi han hadde jaget vekk hennes egen far. Men hun hadde ikke vært så rasende! Hun innså at hun hadde mistet noe av kontrollen over sitt sinne.

De holdt jevnlig kontakt med poliklinikken. Dels gikk de sammen og snakket og forhandlet om regler og rutiner, og om alt annet. Hun hadde også sin egen behandler. Han stilte spørsmål som i begynnelsen var fjerne og masete. Men han hadde peiling, og hun ble nysgjerrig.

Stine merket at hun nøt rutinene. Hun ble både ydmyk og imponert over hvordan foreldrene stilte opp for henne. Når hun tvilte, trodde de. Hun var mye plaget av skyldfølelse: Hun tenkte at hun hadde laget et helvete for dem. Men når de voksne viste seg som så voksne voksne, følte hun seg trygg. Det var godt å gi seg hen til noe(n) som var sterkere enn henne selv. Hun slapp mer av kontrollen - og nøt det. Og når hun så gjorde - og forlot den foroverlente posisjonen - kom følelsene. Behandleren hjalp henne også til å kjenne på slike følelser: trygg/utrygg, savn, lengsel, redd, sint, glad og så videre. Og hun var jo glad i dem.

Etter atten måneder dro de til Taormina på Sicilia. Det var første gangen hun ikke hadde med matvekten. Hun badet, og kjente at hun hadde en kropp. Italienske gutter flørtet med henne. Hun ble overrasket over at det interesserte henne. Men det gjorde det. Var dette det de kalte lyst?

Før hadde hun vært anorektiker. Nå hadde hun restene av en spiseforstyrrelse. Og det kan man gjøre noe med. Det virket som om foreldrene slappet av. Eller var det vinen?

AinaHun var egentlig glad i mat, men kunne ikke unne seg den. Hun hadde en tålmodig kjæreste. Han ringte henne mange ganger om dagen og muntret henne opp. Han ringte og vekket henne og minnet om frokosten. Han sa hun var fin og egentlig vakker, men at hun nå var for tynn og ville bli enda vakrere om hun spiste. Han inviterte henne på restauranter, og han laget belønninger om hun fulgte kostlisten.

Det tok tid. Hun visste hun var vanskelig. Hun følte seg ofte urimelig og følte at hun misbrukte hans godhet. Da vekten var noe høyere, og hun følte seg litt bedre, våget han en dag å bryte forholdet. De hadde begge visst at strengt tatt var ikke dette et nært kjærlighetsforhold med en fremtid, men en lang og gjensidig ungdomsforelskelse som hadde forandret seg til hans gode omsorg. Det var et terapeutisk forhold.

Hun var svært lei seg, men også lettet. -Og så gikk det en faen i meg. Nå skal jeg vise dem at jeg klarer å være selvstendig!-

StenHan var bare 11 år. Vekten hadde falt fort, og han hadde vært innlagt tre uker på en barneavdeling. Deretter fikk han og familien behandlingskontakt ved en barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk. Sten forklarte i samtaler at det var som om det var en stemme i ham som tok kontrollen over ham og sa nei når han skulle spise. Psykologen spurte om Sten kunne tegne denne stemmen. Han tegnet et spinkelt, grønt skjelett.

Behandleren beholdt tegningen. Under samtalene tok hun frem tegningen og la den ned i en konvolutt. Konvolutten ble låst ned i skrivebordet. Sammen øvde de på å overhøre beskjedene fra skjelettet om -fet- og annet nedsettende. Hun hjalp ham til å lytte til sin -sunne stemme-. Anoreksien ble forsøkt gjort til et ytre og fiendtlig fenomen. Hvordan skal vi vinne mot den?

Foreldrene deltok i noen fellessamtaler, og der ble de informert om psykologens tilnærming. De forsto modellen. De opplevde nettopp at deres sønn var blitt som en annen, at det var -en annen stemme-. De ble alle enige om at han skulle ta med tegningen hjem mellom timene. Foreldrene fulgte samme praksis. Tegningen ble båret ned i kjelleren under måltidene for at den ikke skulle forstyrre.

En dag glemte de å hente den opp igjen.