Kroniske smerter tas ofte for alvorligSmerter kan ofte være et tegn på at kroppen skades eller er utsatt for påkjenninger som kan komme til å skade kroppen. En ny smertetilstand, medmindre den er helt ubetydelig eller helt kortvarig (ilinger, smerteglimt), bør føre til at en gjør seg opp en mening om hva smerten skyldes, og om smerten bør medføre en eller annen form for tiltak. Det kan være snakk om å ta det med ro, kanskje gjøre ting litt annerledes eller oppsøke lege for undersøkelse.

Kjente og langvarige (kroniske) smerter kan ofte tas for alvorlig. Akutte og kroniske smerter har ofte helt forskjellig betydning. Kroniske smerter bør ofte trosses en del, slik at en unngår å miste styrke og utholdenhet i kroppen fordi man er inaktiv på grunn av smertene over lang tid. Dette kalles dekondisjoneringssyndromet.

DekondisjoneringssyndrometNår man har hatt en skade eller sykdom vil skaden/sykdommen ofte i seg selv føre til at man mister styrke og utholdenhet.

Dette er til dels en direkte følge av skade/sykdommen. Har man for eksempel gått med gips på en fot, vil styrken i foten når gipsen fjernes være betydelig nedsatt (det ser du på at musklene har "skrumpet inn", såkalt muskelatrofi).

Men i tillegg vil ofte den inaktiviteten skaden eller sykdommen har medført gi en generell svekkelse av styrke og utholdenhet i hele kroppen. Det kalles dekondisjonering.

Ved kroniske smerter vil mange være forsiktige med fysisk aktivitet for å unngå og provosere eller forverre smertene. Når man tester kondisjon og styrke hos personer med kroniske, utbredte muskelsmerter er det ikke uvanlig å finne verdier på 30-50% av det som er normalt for alderen. Da er det ikke rart at selv små belastninger/anstrengelser tåles dårlig og gir forverring av smertene.

Ut av dette uføret finnes ingen snarveier annet enn gradvis opptrening, der smertene må trosses i noen grad, og der det er trening av kroppens styrke og utholdenhet generelt som må vektlegges, ikke bare trening/behandling av de delene av kroppen der smertene kommer fra.

Et dekondisjoneringssyndrom er lettere å forebygge enn å komme ut av igjen.

Kan det være farlig å ta for mye hensyn til smertene sine?Ja, det er uheldig både å være for opptatt av sine smerter, på samme måte som det ofte er uheldig å ignorere smertene. Nye smerter, akutte smerter, bør ikke fortrenges, men vurderes, forsøkes forklart og tatt hensyn til. Smerter med kjent årsak, som varer over tid, og ikke endrer seg vesentlig, bør til en viss grad "trosses" og man bør forsøke å avlede sin oppmerksomhet på smertene gjennom blant annet aktivitet.

Dette er imidlertid ikke alltid så lett. For det første er det vanskelig å "slå om" fra en strategi når det kommer nye smerter (å ta nye smerter på alvor), til en motsatt strategi når smertene er vurdert og har en kjent forklaring, men likevel vedvarer. Er det sikkert at de kroniske smertene ikke egentlig er et tegn på noe farlig? Kan jeg bli verre hvis jeg provoserer smertene ved aktivitet? 100% sikker på det kan man jo egentlig nesten aldri være.

Frykt og unngåelse mer skadelig enn smerteMen det er etterhvert kommet mye vitenskapelig dokumentasjon for at det har mange skadevirkninger å unngå alt som kan provosere smerter. Nylig har nederlenderen Johan Vlayen og Steven Linton fra Sverige gjennomgått all forskningslitteratur om såkalt "fear-avoidance" (kan oversettes med unngåelse på grunn av frykt) i tidsskriftet Pain. De konkluderer med at mye tyder på at frykt for smerte og de følger dette har, nemlig at man unngår å gjøre ting som man tror kan provosere frem eller forverre smerten, har større skadelig effekt på funksjonsevnen og prognosen på lang sikt, enn smerten og smerteintensiteten i seg selv har.