Åpne dører og trygge rom

Lien psykiatriske behanlingssenter holder til i et gammelt, ærverdig bygg. Siden 1992 har Lien behandlet unge mellom 17-30 år med schizofreni. Lien åpnet dørene for Lommelegen.no. Her kan du få et innblikk i en virkelighet som lenge var fortiet.

Avdelingsoversykepleier Marit Vågsnes har tatt med seg sjefspsykolog Sissel Grebstad. Kaffen er klar og jeg blir henvist en myk sofakrok. Både Marit og Sissel har behagelige og varme stemmer. De snakker engasjert, men ikke høyt, og jeg blir straks komfortabel i deres selskap.

Lun stemning
På Lien er det ingen låste dører eller høye murer. Mange av de som innlegges gjør det frivillig. - Dette er en åpen avdeling, men omkring en tredjedel legges inn på en tvangsparagraf. Men de fleste av disse blir overført til frivillig paragraf under oppholdet hos oss, sier Marit.

Sissel forklarer hvordan pasienter fra hele Oslo kommer til Lien. - Pasienten får først kontakt med en akuttavdeling eller DPS (Distrikts Psykiatrisk Senter). Vi gir ikke akuttbehandling. Pasientene søkes hit, og 1-2 uker etter kalles de inn til intervju.

Om dagen er det 8 personale på jobb sammen med 14 pasienter. Blant disse er det sykepleiere, mange med spesialutdannelse innen psykiatri, det er hjelpepleiere, og ekstravakter som ofte er studenter. Marit og Sissel er enige om at studentene utgjør et friskt pust, blant annet fordi de er unge.

Hvem er pasientene
Gjennomsnittlig er pasientene 22 år. - Det er en klar overvekt av gutter, kommenterer Sissel Grebstad. Hun forteller at det kan bli en viss spenning mellom de som er her. - Noen har gått litt i stå og føler seg fremdeles som ungdommer. De har noen ganger falt ut av skole, arbeidsliv og trukket seg vekk fra venner. Livet har gått videre for omgivelsene, uten at de ble helt med, sier Sissel. Hun legger til at det er sjelden at pasientene her mister kontrollen og blir voldelige.

Lien har et differensiert tilbud, med både døgninnleggelse, dagpost, poliklinikk og ettervernshjem. Og Marit presiserer betydningen av at pasientene kommer til et sted der alt er på plass. - Ungdommene som kommer hit trenger forutsigbarhet og mye struktur. Og de som er her hele døgnet, trenger ofte hjelp til å få en døgnrytme. Marit legger til at motivasjonen hos pasientene kan svinge veldig. - Flertallet av de som kommer hit er pasienter som trenger behandling. Men det er ofte de ikke ser dette selv før det har gått flere måneder, forteller Sissel.

- Ja, de kan ha funksjonssvikt i forhold til å ta vare på seg selv, sier Marit. - Pasientene slites ofte mellom den gode følelsen av å få behandling og trygghet, og et sterkt ønske om å klare seg selv, skisserer Sissel.

- Når en psykose kommer brått, og pasienten har klart seg bra på forhånd, har den unge bedre utsikter til å komme seg på fote, forteller de to.

Tvang
De som kommer til Lien psykiatriske senter på en tvangsparagraf kommer fra en akuttavdeling. - Da har de vært gjennom en psykose. Noen er fremdeles psykotiske, men de er i bedring. De blir innlagt på en tvangsparagraf for å sikre at behandlingen fullføres. Psykosen skal ha gitt seg litt før de kommer til oss. Sissel forteller at ungdommene heller vil være på Lien enn på en akuttavdeling. - Selv om pasienter er innlagt med tvang, merkes tvangen lite i det daglige. Og pasienter på Lien har stor frihet til å gå ut og inn, men må holde avtaler vi lager med dem, sier Sissel og Marit.

- Men ungdommene føler ofte at det er vanskelig å ta imot behandlingen og akseptere at de er syke, kommenterer Marit.

Behandling
- Selv om pasientene er psykotiske, har de ikke virkelighetsbrist på alle felt. Virkelighetsbristen gjelder begrensede områder. Og de har realitetssans på det meste. Ett av kriteriene for å komme hit er at pasientene må klare å være her, konstaterer Sissel.

Marit tar ordet: - Alle pasientene får to kontaktpersoner her. Først skal de bli kjent, og siden skal det skapes trygghet. Pasientene har ofte liten tillit, og må bygge opp denne. Her på Lien har vi dagsprogram som vi forventer at pasientene deltar i. En del av opplegget er å delta i planleggingen av dagen. Det er en viktig del av opplegget å gjøre ting sammen, forklarer hun. Ved siden av dette møter pasientene sin behandler alene i hvert fall en gang i uken. Her får de samtaleterapi.

Relasjoner
Noen av pasientene holder kontakten med hverandre også etter utskrivelsen. - Her på Lien ligger miljøet til rette for å bli kjent. Det er ikke alle som har kontakt med barndomsvenner. Ofte er de ensomme. Etter hvert opplever de et felleskap, sier Marit.

- Mange kan bli redde for å utskrives De er redde for å miste det de har fått her. Og overgangen kan bli tøff, forteller sjefspsykologen. Hun legger til at mange er avhengige av sosialkontoret, trygdekontoret, hjemmetjenester og flere andre instanser når de kommer hjem.