Åpne dører og trygge rom - del 2

Dette er andre og siste delen av en artikkelserie om Lien psykiatriske behandlingssentersenter. Her kan du lære mer om hvordan det er å være ung, schizofren og få et behandlingsopphold på et psykiatrisk behandlingssenter. Lommelegen.no møtte avdelingsoversykepleier, Marit Vågsnes og sjefpsykolog Sissel Grebstad på Lien.

Gjennomsnittlig opphold på døgnavdelingen er 5 måneder, men noen er der opptil to år. - Jo fortere de kommer inn til behandling, desto enklere er det å stabilisere sykdommen, bekrefter Marit. Hun forteller at læring står sentralt for mange av ungdommene som kommer til Lien psykiatriske behandlingssenter. - Samtalegrupper er viktig for pasientene. Alle skal inn i en slik etter hvert. Dessuten har vi et kurs som heter -Et selvstendig liv- som er positivt for mange. Marit forklarer at pasientene her lærer om sykdommen og om å leve med den. - Mange pasienter trenger også å lære om sosiale samtaleferdigheter, legger hun til.

Deltakelse og selvfølelse På Lien har de også tegne- og malegrupper, musikkgrupper og legger dessuten stor vekt på fysisk aktivitet. - Vi tar for eksempel med ungdommene på svømming og turer. Fysisk aktivitet er noe de kan fortsette med etter innleggelsen. Sissel legger til at pasientene ønsker å få til en viss aktivitet, selv om det ikke alltid er like lett. - Alt de klarer å delta i og gjennomføre, virker positivt inn på selvfølelsen. Og selvfølelsen henger alltid sammen med psykisk sykdom, kommenterer Sissel.

Men det går an å leve med schizofreni, kommenterer Marit. Begge er enige om at det er god hjelp for pasientene og se at de ikke er alene. Men de sier også at det ikke er noen enkel oppskrift på å mestre livet med en schizofrenidiagnose.

Annerledes
- Mange av pasientene har følt seg annerledes enn andre i lang tid. Andre opplever en dramatisk, brå endring i livet, sier sjefspsykologen. Marit kommenterer at familien ofte tidligere har søkt om hjelp. - Ofte har pasientene ikke vært helt med, og eventuelt blitt mobbet tidligere. De har kanskje klart seg fram til videregående før de brått får det vanskeligere, forteller Sissel.

Sissel nikker på spørsmålet om kontakt med pårørende er viktig. - Men det finnes unntak. Hvis pasienten har et vanskelig forhold til sine nærmeste, kan det virke nedbrytende. Men det er sjelden. Sissel forteller at det hender noen pasienter blir paranoide i forhold til familien. Det kan gjøre forholdet midlertidig vanskelig, men kan som oftest repareres.

Psykosen
- En psykose vil alltid oppleves skremmende, sier Sissel. Når pasientene kommer til Lien psykiatriske behandlingssenter, blir alle tilbudt medisiner som virker mot psykosen. - Noen får medisinene mot sin vilje og noen få slipper. Vi burde kanskje bli flinkere til å ikke alltid gi medisiner, undrer Sissel. Marit opplyser at ikke alle har virkning av medisinene.

Psykose kan best forklares som tap av kontakt med virkeligheten. Pasienten opplever at det skjer noe dramatisk med dem. De opplever å få tanker som andre ikke har. Sissel kommer med et eksempler: - Pasienten kan tenke at verden er i fare, og at en katastrofe er på vei. Ofte er det religiøse tanker inni bildet. Pasientene kan tenke mye på kampen mellom det gode og det onde. Den psykotiske kan oppleve å høre og se ting som andre ikke kan. De kan tenke at andre snakker nedsettende om dem, eller at andre er ute etter dem. Pasientene kan også tenke at andre vil ha noe av dem eller kan lese tankene deres. Å snakke med en pasient som er psykotisk, kan være utfordrene fordi man snakker fra hver sin virkelighet, forklarer Sissel.

Ungdommene som innlegges på Lien, er ikke farlige. Men Sissel forklarer at noen av de er selvmordskandidater, og dermed kan være en fare for seg selv.

Familien får spørre
- Vi ønsker å samarbeide med familien. Men det er jo ikke familien vi behandler. Men de må få stille spørsmål. Og vi kan støtte dem. Ofte må jo familien gjennom mange faser fordi en som står en nær har blitt syk, forteller Marit. Det kan være svært ulikt hvor de står.

Lien arrangerer åpen dag, der alle pårørende er invitert. Dessuten har de familiesamlinger. I disse gruppene tar man opp ulike tema. Det er også noen familier som blir tilbudt et spesielt program for å håndtere situasjonen. Her hjelper familiene også hverandre. Kurset går over to år og består av seminarer og møter hver 14. dag. Pasientene er også tilstede på møtene.

Naboen var innlagt
Lommelegen ville vite hvordan vi best kan forholde oss til mennesker som kommer hjem fra et behandlingsopphold. - Jeg vil tro at de fleste er lite interessert i å snakke om sykdommen sin når de kommer hjem, men dette vet vi ikke så mye om egentlig. Marit og de andre som jobber ved Lien pleier å råde ungdommene til å være varsomme med hvem de forteller sin historie til. - Noen har lite sperrer kan blamere seg ved å fortelle veldig åpent til mange. Jeg tror det er viktig å møte de som kommer hjem fra et opphold på samme måten som andre mennesker man møter på gata.

Ifølge Marit er det noen som flytter hjem til foreldrene sine etter et opphold. - Andre hjelper vi å finne et eget sted å bo. Noen får botrening, de trenger å lære å bo alene.

Etter behandlingsopphold
Marit presiserer betydningen av at pasientgruppen får hjelp, og at denne hjelpen må vedvare. - De bør komme hit poliklinisk i tre til fem år. Marit svarer at det er mulig å bli helt frisk. - Omtrent en av tre blir såpass mye bedre at de kan regnes som friske. Særlig de som klarer å ta inn over seg at de har en sykdom og tar imot hjelp, kan få det bra etter hvert. Marit har sett tidligere pasienter som har fått barn, og lever et normalt familieliv. Men dette er veldig forskjellig. - Men, sier Sissel, disse trenger mer regelmessighet i livet enn andre. De må passe bedre på seg selv i utsatte perioder, for eksempel når de er i sorg eller andre belastende perioder. De er mer avhengig av stabilitet.

- Når det gjelder schizofrenien, er det få som blir verre, sier Sissel. - Men tilbakefall kan komme, fortsetter Marit. - Vi regner med at cirka ti prosent av pasientene må reinnlegges. Det er ikke alltid vi klarer å hindre det, forteller avdelings oversykepleieren

Hun avslutter med å påpeke at det ikke er mange som kommer tilbake i full jobb. Men noen jobber, legger hun til. - Så hender det at vi ikke tror pasientene vil klare seg så bra, og så møter vi dem igjen år senere med jobb, lappen og bil. Sissel smiler.