Mila over dørstokkenSelv om det er mulig å trene en hel del uten å gå noe særlig ned i vekt, vil trening sammen med kostholdsendringer være mye bedre enn kostholdsendringer alene.
Trening virker regulerende på energiomsetningen og sultfølelsen, slik at det blir lettere å tilpasse hvor mye du spiser i forhold til hva du faktisk trenger. I tillegg har trening mange positive effekter på din generelle helse. Men selv om vi vet om fordelene med å trene, er det allikevel mange som synes det er veldig vanskelig å bli motivert til å sette i gang med treningen.
Bedre livskvalitet!På en annen side er de som kommer i gang med et treningsprogram, og fortsetter med det, som snakker varmest om trening. Grunnen er at de som begynner med et treningsprogram snart oppdager at det er en sikker måte å øke livskvaliteten på.
Start forsiktigHvis du ikke har trent regelmessig eller føler deg helt ute av form bør du starte forsiktig og velge treningsformer som gjør bruk av flest mulig muskelgrupper. På denne måten vil du minske risikoen for skader og unngå at treningen bare blir et monotont slit.
Gode treningsformer kan være svømming, skigåing, turorientering, aerobic, dans og gåing/løping i variert terreng.
Ikke velg en aktivitet du ikke liker. Bruk tid på å finne en aktivitet du trives med og kombiner gjerne flere aktiviter i løpet av en uke. Hvis du ikke får satt av tid til å drive systematisk trening, prøv å -tenke bevegelse- i dine daglige gjøremål. Gå eller sykle isteden for å ta buss til jobb, unngå heis og rulletrapper, bruk beina til ærend i nærmiljøet, spasér til kinoen, besøk venner og bekjente til fots osv.
Rett intensitetMange har sikkert hørt at trening med lav intensitet er best for fettforbrenningen. Det er rett og slett ikke riktig!
Riktignok vil andelen fett som forbrennes være større på lavere intensitet, men den totale mengden fett som forbrennes per tidsenhet er større for høyintensitetsarbeid. Heller ikke går man mer ned i vekt hvis man f.eks sykler en viss distanse i rolig tempo enn om man sykler samme distanse i høyt tempo, selv om man forbrenner mer fett under selve treningsøkten. Forklaringen er at forbrenningen av fett etter trening er større jo høyere intensiteten på treningen har vært.
Et bedre argument enn at lav intensitet øker fettforbrenningen, er at du lettere unngår skader og overbelastninger.
Dessuten er det viktig å sette treningen inn i et større perspektiv. Det som til syvende og sist bestemmer om du går ned i vekt eller ikke, er den totale effekten av treningen på kroppen, ikke bare umiddelbare effekter på fettforbrenningen. Treningen har som nevnt appetittregulerende effekt, og påvirker i tillegg muskelmassen, søvnen, immunforsvaret og en rekke andre ting som indirekte har betydning for om du spiser mer eller mindre enn det du forbruker.
Det er derfor bedre at du lytter til kroppen og lar den bestemme intensitet og varighet av øktene. Hvis du blir helt utslitt av treningen, ble den utført for hardt og for tidlig. Hvil hvis du føler at du må hvile. Ikke la treningsinstruktører eller fellestreninger få deg til å trene for hardt. Tenk på det på denne måten: Du ville ikke gått ut for å trene hvis du var forkjølet, hadde influensa eller en annen sykdom. Det å være overvektig og ute av form gir deg like mange "handicap-poeng" som om du skulle være syk. Etterhvert som du kommer i form, vil du orke mer, og kjenne at du blir sterkere og sterkere!
StyrketreningStyrketrening er et fint supplement til kondisjonstrening. Fettforbrenningen under selve treningen er lav, men etter treningen skjer det interessante ting som har betydning for kroppssammensetningen, inkludert fettmassen:
I tiden etter styrketrening skilles det ut veksthormon. Samtidig som hormonet har en muskeloppbyggende effekt, vil hormonet også lette fettforbrenningen.
Passende antall sett er 2-3, og antall repetisjoner pr sett er 8-10. Etter å ha trent et par ganger, kjenner du kroppen din så godt at du kan tilpasse vekten/motstanden slik at den 8.-10. repetisjonen er den siste du orker å ta.
Kilde: Artikikelen "Fysisk aktivitet, overvekt og fedme", av Sigmund B. Strømme og Arne T. Høstmark, Tidsskrift for den norske legeforening, nr. 29/2000