Vår demente far får medisiner som sløver ham, kan det være rett eller nødvendig?

Spørsmål

Hei! Dette spørsmålet gjelder min far. Han fikk slag 2012 For to år siden ble han så pleietrengende at han nå bor på sykehjem. Han har vaskulær demens. Klarer ikke uttrykke seg muntlig. I januar 2019 merket vi endring. Vanskelig å få kontakt, svært sløv. Personalet klaget på at han var aggressiv i stell. Vi som pårørende ønsker at noen ser bak det ytre, om det er noe i situasjonen rundt ham som gjør at han endrer adferd. Vi spør om å få journal og legemiddelkort. Jeg er svært bekymret for medisinene de gir han og ønsker en "second opinion" på disse fra en annen lege. Medisinene de har startet opp med i januar er: Rivotril, 2X 0,5mg kveld. Quetapin Sandoz 50mg morgen og natt. Fra før av har han fått Zopiclone Actavis 7.5 mg 1 tablett natt. Når det gjelder Rovotril fikk min mor beskjed om at de hadde gitt han en medisin for å forhindre muskelstivhet i den ene armen. Dette tenkte hun var ok og tenkte ikke mer over dette. Hun er dessuten svært utslitt av dårlig oppfølging og samarbeid på sykehjemmet. Jeg er svært bekymret for disse medikamentene. Har lest og forstått at de er svært avhengighetsskapende. Min far er på ingen måte en psykiatrisk pasient. Han har hatt kraftig hjerneslag og har utviklet demens. Vi ønsker at han skal være så våken som mulig i hodet på dagtid og bruke så lite sovemedisin som mulig. Nå merker vi at han blir mer og mer sløv og jeg kan bare forestille meg hvordan han må kjenne det i hodet sitt. Men han har ikke noe muntlig språk å uttrykke seg med, kun kroppsspråket. Hva tenker du om disse medisinene ? Jeg vet at det er umulig å uttale seg bastant uten å kjenne pasienten. Men jeg føler sterkt på at de medisinerer for personalet og ikke pasienten. . Vi opplever at han hele tiden er et problem for de ansatte, at de ikke klarer å takle adferden hans som jo er en naturlig følge av hans sykdom. Jeg kan legge til at vi som pårørende aldri opplever noe aggressivitet eller utagering. Hva gjør vi? Min far er 75 år.

Kvinne 48

Kommersiell tjeneste fra Lommelegen:

Har du spørsmål om din egen helse?

Spør en spesialist i dag og få svar allerede i morgen

Svar

Hei.


Her kan jeg naturlig nok, og som du selv bemerker, ikke uttale meg annet enn helt generelt, siden jeg ikke har observert din far, ikke vet det eksakte grunnlaget for at medisiner ham slik du beskriver osv. Derfor synes jeg at du i tillegg til det generelle svaret du får av meg her, bør be om en samtale med sykehjemslegen. Da kan dere gå grundig gjennom disse tingene, og du får stille alle spørsmål du trenger svar på, og legen kan gi deg medisinske begrunnelser for valg av medisiner, doser m.v. Som sykehjemslege i mange år har jeg selv hatt mange slike samtaler med pårørende, og det er uten unntak alltid nyttig og fruktbart for alle parter, -og derved også for pasienten selv. I en slik samtale kan og bør dere også ta opp dette med at din mor opplever dårlig samarbeid med sykehjemmet. Får sykehjemmet slik informasjon, vil de naturlig nok få mulighet til å endre dette til det bedre. Det er jo slett ikke sikkert at sykehjemmet faktisk er klar over at din mor opplever dette slik hun gjør.


Doseringen av medikamentene han får, er vanlige og heller lave doseringer, så rent generelt sett er det ikke noe galt med disse, men enhver dosering av slike medisiner må stå i forhold til hva man ønsker å behandle og hva man ønsker å oppnå, sett opp mot eventuelle bivirkninger. 

Du bemerker at din far ikke er en "psykiatrisk pasient", og det er han jo formelt sett ikke heller, for han er innlagt på et sykehjem pga demens etter hjerneslag og ikke på et psykiatrisk sykehus. Men samtidig er det viktig å bemerke at slik kategorisering av pasienter er svært lite formålstjenlig, for det finnes jo ikke en egen gruppe mennesker som er "psykatriske pasienter", mens alle andre er "ikke-psykiatriske pasienter". Ethvert menneske har en psyke, og psyken blir påvirket av en rekke faktorer, som f.eks. hjerneskade etter hjerneslag. Personer med fysiske sykdommer kan gjerne få symptomer og plager som må behandles med medisiner som virker på psyken. Tilfeldig eksempel: En person som brekker nakken og blir lam, kan gjerne bli så deprimert at han/hun vil trenge antidepressive medisiner. 

Mennesker som har demens kan ikke helt sjeldent få problemer med impulskontroll og aggresjon, og kan komme til å utføre handlinger de alle ville finnet på å gjøre i frisk tilstand. Slikt er også uverdig for den det gjelder, så det er på ingen måte slik at det er "personalet man behandler", ved å gi eventuelt dempende medikamenter til pasienter med slike problemer. 


Hvis vi gjør det veldig konkret: Hvis jeg, -og kanskje du- en gang blir så demente at vi blir farlige for våre omgivelser, og for eksempel slår, kaster blomstervaser i hodet på personalet osv, så er det en situasjon vi under enhver omstendighet ikke ønsker oss pr idag. Det vil være uverdig, og det vil være verre for den som utfører det, enn for den som blir utsatt for det. Jeg ville f.eks. personlig mye heller blitt dempet av medisiner, enn å være et menneske som var til fare for andre og som var i en uverdig situasjon i alderdommen.  Slik uro, aggresjon og utagering kommer ofte av at en dement person ikke forstår sammenhenger, og følgelig kanskje blir redd og føler seg truet, og med "ødelagte bremser" som følge av hjerneskade, blir det "logisk" og forståelig å forsvare seg med vold og utagering. Jeg vil jo pr idag svært mye heller være dempet av medisiner, enn forvirret og panisk redd, med behov for å slå de jeg føler truende. Det blir ofte at en velger det minste av flere onder, ut fra etiske perspektiver. Når dette er sagt, presiserer jeg at dette er generelle og vanlige tanker omkring denne problemstillingen og det å medisinere personer med uro og aggresjon som følge av f.eks. demens, og ikke konkrete betraktninger omkring din far.


I denne situasjonen hvor en skal velge det minste av flere onder, er dette med at slike dempende medisiner kan gi redusert våkenhet og ytterlig reduserte tenkeevner, noe som man følgelig må vurdere opp mot det andre ondet, -det at en kan forbli i en nedverdigende situasjon som en som utøver vold, f.eks.  Og ofte blir det et kompromiss mellom å akseptere en viss grad av uønskede, men tålbare bivirkninger, for å oppnå en bedre livskvalitet for den det gjelder, ved at vedkommende slipper å være redd og forvirret og å føle seg truet.


Jeg og enhver lege er forøvrig aldeles enig med deg i at det finnes andre og prinsipielt bedre måter å håndtere aggresjon hos demente personer, dvs personalets håndtering av vedkommende, tilstrekkelig med personalet osv, og det samme tenker alle som jobber på sykehjem.  Men dette ender ofte også med kompromisser og det muliges kunst, blant annet fordi enhver institusjon har en økonomisk og personalmessig begrensing, som en må prøve å gjøre det beste ut av. I vanskelige tilfeller vil ofte en aggresiv dement person kunne overføres til skjermede spesialavdelinger for demens, som finnes på mange sykehjem, og hvor det finnes personale med spesiell kompetanse på å ta hånd om slike problemstillinger med miljømessige tiltak og ikke kun medikamentelle. Hør gjerne med institusjonen hvor din far er, om dette finnes i kommunen.


Det at dere ikke opplever aggresjon fra deres far, mens avdelingen beskriver dette, er vanlig, og fullt forståelig. Det er ikke uvanlig at en dement person kan huske sine familie og ikke føle seg truet av disse, men en stor mengde ansatte som vedkommende ikke kjenner, vil kunne oppleves som forvirrende og truende. Så det at dere ikke opplever det avdelingen beskriver, sier ikke noe om at han ikke er slik de beskriver ham, i avdelingen når dere ikke er der.


Det er også viktig å huske på at enhver person som jobber i helsevesenet, faktisk ikke har noe ønske og vilje om noe annet enn personens beste, ikke minst ut fra etiske betraktninger. Spesielt på sykehjem er slike betraktninger til enhver tid i fokus.


Jeg håper at tankene og rådene her kan være til nytte for dere og deres far, og følg rådet om samtaler med sykehjemslege og avdelingen.

Lykke til.



Vent litt. Fikk du ikke svar på det du lurte på?

Send inn ditt spørsmål nå, og få svar fra en lege på mail innen 3 dager fra kr. 259,-.

  • Få skriftlig legesvar på mail
  • 100 % anonymitet
  • 30 leger fra 10 ulike fagfelt
Skriv inn spørsmålet her:
0/2000 tegn