Det bioniske øret (cochlea-implantatet)

Visste du at man i dag kan gi døve hørselen tilbake?

Det å bli døv etter en ulykke eller en sykdom er for de fleste en enorm belastning som medfører endringer i de fleste gjøremål i livet. Tidligere kunne man sjelden korrigere dette sansetapet, selv om enkelte kunne få utført operasjoner i selve mellomøret som hos noen kunne gjenopprette hørselen til en viss grad.

Dette gjaldt stort sett personer som hadde fått skader på trommehinnen eller øregangsknoklene, og hvor man kunne korrigere feilen rent mekanisk ved å lage en ny trommehinne eller gjenoppbygge øregangsknoklene slik at lydoverledningen på nytt fungerte. Dette gjøres fremdeles.

Hos personer som derimot hadde fått en skade på selve sanseorganet for hørsel, sneglehuset, eller cochlea, som sitter i det indre øret, ble skaden ofte ansett for å være uopprettelig og varig. I dag finnes det en mulighet for bedring også hos denne pasientgruppen. I hovedsak har oppstart med hørselsscreening hos nyfødte gjort det mulig å tilby slik behandling til døvfødte på et tidlig tidspunkt.

Men behandlingsformen kan også benyttes hos eldre som har et alderdomshøretap som er raskt økende og etter hvert gir en så redusert hørsel at det karakteriseres som sosial døvhet, og hos personer som har blitt døve etter sykdom, som for eksempel bakteriell hjernehinnebetennelse.

Cochlea-implantatets historieHistorien bak det vi kaller cochlea-implantat (CI) startet sent på 1950-tallet, da man under en operasjon for kolesteatom i mellomøret (en mellomørelidelse som gir kronisk ørebetennelse) på en døv pasient stimulerte hørselsnerven elektrisk. Pasienten anga da at han hørte lyder som minnet om lydene fra gresshopper.

Før dette kan man spore forsøk med elektrisk stimulering av hørselen til Alessandro Volta, som i det 18. århundre oppfant det elektriske batteriet. Det er likevel først i de siste førti årene at elektrisk stimulering har mistet sin eksperimentelle status og kan tilbys som en behandlingsform til pasienter som enten har tapt evnen til å høre eller fått redusert hørselssansen betydelig.

Cochlea-implantat kan i dag tilbys til både døvfødte barn som aldri tidligere har lært noe talespråk, og til døvblitte voksne som tidligere har hatt et talespråk.

Det ble i Norge startet med cochlea-implantat hos døve på midten av 1980-tallet. Dette dreide seg da om voksne døve, men etter hvert har nyfødte døve vært den aller største pasientgruppen, og om lag 400 barn har hittil blitt operert i Norge.

De første cochlea-implantatene hadde en teknisk standard som i mindre grad lot seg utnytte til taleforståelse, men etter hvert som teknologien har forbedret seg har også indikasjonene for bruk av CI utvidet seg.

I Norge er det i dag tre sykehus som utfører dette inngrepet, nemlig Rikshospitalet i Oslo, Haukeland sykehus i Bergen og St. Olavs Hospital i Trondheim. Alle barn opereres ved Rikshospitalet. Voksne døvblitte opereres også i økende grad, og det har vært et press på de nevnte sykehusene for å møte de krav til personell, utstyr og tid som disse relativt nye operasjonene fører med seg.

Hva er et cochlea-implantat?I all hovedsak snakker vi om et høreapparat, riktignok et avansert høreapparat, som delvis ligger implantert inne i skallen og det indre øret. Det består av to deler; en ytre og en indre del.

Den ytre delen består av en taleomformer med mikrofon som sitter bak øret som et vanlig høreapparat, og en senderspole som sitter lengre bak og over øret. Den indre delen består av selve implantatet som sitter en grop i skallebenet bak øret, og en elektrode som går fra denne og helt inn til selve sneglehuset.

Mikrofonen som sitter bak øret tar inn lydene og sender disse til taleomformeren, som befinner seg der hvor teknologien sitter i CI-apparatet. Her bearbeides lydsignalene og går til sendespolen, der de overføres til den indre delen, selve implantatet, som sitter i skallebenet.

Lydsignalene dekodes og går som elektriske impulser via elektroden til sneglehuset, der ulike deler av elektroden stimulerer de forskjellige frekvensområdene. Sansehårene vil respondere på dette som om de var lydsignaler som stimulerte frekvensområdene på normal måte. Deretter kan hørselsnerven bringe det elektriske signalet videre til hørselssenteret i hjernen, som oppfatter det som lyd.

OperasjonenSelve operasjonen er utført på mellom to og en halv og tre timer, og øre-nese-hals-kirurgen vil bruke en standard tilgang bak øret for å komme til skallebenet, der implantatet skal sitte, samt mellomøret og det indre øret. Etter noen måneder er arret bak øret lite synlig.

Selv om selve inngrepet er gjort rimelig raskt, er omfanget av å implantere CI mye større enn hva man skulle tro.

Både før, under og etter inngrepet er en rekke andre profesjoner involvert, og faktisk er støtteapparatet rundt hver pasient helt avgjørende for hvordan pasienten kan utnytte sitt implantat på en meningsfull måte. Audiografer, audiofysikere, audiopedagoger og ofte nevroradiologer, i tillegg til øre-nese-hals-kirurgen, inngår i det såkalte CI-teamet som omgir pasienten.

Hvem skal ha CI?Dette spørsmålet er under stadig revurdering, men i hovedsak blir CI i dag tilbudt døvfødte barn, og de bør helst få implantatet så tidlig som mulig. De blir ofte operert omkring ettårsalder, og de bør helst ikke være eldre enn fem år ved implanteringstidspunktet.

For at lyden som de mottar skal ha noen som helst mening er det avgjørende at de lærer hva lydene betyr. Derfor vil audiopedagogisk oppfølging i lang tid etter operasjonen være viktig.

Den andre gruppen er døvblitte voksne, som ofte har hatt et normalt talespråk tidligere og lettere kan forstå lydene som de mottar via implantatet.

Hos godt voksne mennesker som er født døve og som i moden alder får CI vil ofte læreprosessen være lang. Disse har aldri opplevd lyd, og har stort sett hatt bruk av munnavlesning og tegnspråk som kommunikasjonsmidler. Nå må de lære en helt ny kommunikasjonsform, og dette tar svært lang tid for mange. Man har derfor ofte diskutert om det er etisk og medisinsk riktig å tilby disse personene en slik operasjon.

Når det gjelder mennesker som får et økende hørselstap over tid, som for eksempel enkelte eldre med alderdomshøretap, vil man ofte benytte seg av begrepet ”sosial døvhet” som et kriterium for å vurdere operasjonen. I dette ligger det at man har en viss resthørsel, men at hørselen er såpass skadet at man for kommunikasjonsmessige forhold kan regne dem som døve.

Denne gruppen mennesker har etter hvert begynt å utgjøre en større andel av dem som krever cochlea-implantat.

Hva vil fremtiden bringe?Fremtiden vil helt sikkert vise oss enda mer integrerte former for hørselstekniske hjelpemidler. Blant annet forventes det at man vil kunne se totalt implanterbare CI, i stedet for dagens delvis implanterbare apparater. Dette vil innebære at også de ytre delene, altså mikrofonen, taleomformeren og sendespolen, vil være implantert under huden og dermed bli usynlige, bortsett fra beskjedne arr bak øret.

Dette vil også kunne gjelde elektroniske hørselsapparater som helt eller delvis kan erstatte den mekaniske overføringen av lyd, slik som skader av øregang, trommehinne og mellomøreknokler. Hittil har vi ikke noen grunn til å tvile på at slike nyvinninger vil se dagens lys.

Det er ikke i selve teknikken at problemene ligger. I dag er økonomi en svært begrensende faktor. Diskusjonen om man bør implantere to implantater, ett på hver døve side, har hittil blitt vurdert som fornuftig ut fra et audiologisk og medisinsk ståsted, men ikke fra et økonomisk.

Man vurderer det dithen at ett implantat gir en god nok hørselsfunksjon til pasientgruppen, og at to implantater ikke gir nok bedring i forhold til kostprisen. Det samme argumentet kan vi støte på med hensyn til mennesker med ensidige hørselstap.

Disse vil likevel kunne nyttiggjøre seg av andre nyvinninger, slik som benforankrede høreapparater. Disse gruppene gir altså grobunn for forskning og ny teknologisk viten om andre hørselsmessige hjelpemidler, fordi de er ekskludert fra å benytte CI.

I dag er CI en veletablert behandling, men man skal ikke glemme at det fortsatt ikke er naturlig lyd som gis, og i mange tilfeller vil hørselen være suboptimal i forhold til normalt hørende. Når vi i dag innfører CI som et alternativ for kommunikasjon hos døve, må vi forvente at tegnspråk mister noe av sin betydning. Derfor må man sørge for at et liv med CI er like bra kommunikasjonsmessig som et liv med tegnspråk for dem det gjelder.

Bionisk hørsel (biologisk + elektronisk) er ikke naturlig hørsel, men kan i beste fall være på vei til å bli akseptert som normal hørsel.

Annonse

Fikk du ikke svar på det du lurte på?

Spør vår fagperson, eller en av våre andre spesialister, og få svar innen 3 dager.

Still et spørsmål
Brynjulf Barexstein ALLMENNLEGE
Få svar innen 3 dager for 399,-