[miss vesla]

Hei!
Litt langt, men jeg måtte bare skrive det...

Jeg har stort sett alltid vært en svært rosa og barnslig person i mine kles stil. det siste året har jeg også vært svært blond, diagnostisert meg selv med "blondorexia" da jeg vill være så lys som mulig, for det er slik jeg tror jeg bør være.

Nå har mannen ønsket at jeg også kan kle meg som en 25 år gammel kvinne, og ha en normal farge på håret.
Ingen form for press, han bare ønsker å kunne se på meg som en frisk kvinne, for ham er alt rosa jeg har på meg sykdom, som til en stor grad er sant, jeg ønsker å være liten og derfor har rosa blitt et naturlig valg.
Nå har jeg ryddet i alle klærne og gitt 5-6 poser til Fretex. Og det jeg har igjen er med moderate farger, jeg ønsker å gjøre om stilen, jeg skjønner det ikke er hyggelig å hele tiden bli minnet på mine sykdommer.

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, må bare skrive å få det ut.

Identiteten min har alltid vært å være den lille, snille, søte jenta, men nå skal jeg prøve å være den større, 25 åringen som jeg faktisk er. En positiv ting med dette er at jeg må kjøpe en del nytt, og det har jeg ikke noe i mot.

Men, jeg ga opp vegetarianer livet mitt etter 7 år, jeg gir nå opp rosa, superblondt hår, den lille stakkarslige jenta, hva står jeg igjen med?
En forhåpentligvis 25 år gammel kvinne med normale interesser.

Men jeg er jo ikke normal, heller ikke frisk, jeg prøver hver dag å nå en mindre sunn vekt, jeg trener og teller kalorier, jeg vil være liten og bli passet på, jeg liker ikke ansvar, jeg vil være liten, men må være større.

Det har ikke krasjet i hodet mitt enda, kanskje det ikke gjør det heller. Men hvor blir det av miss vesla som en gang var? Jeg mister meg selv, men igjen kanskje jeg får noe nytt? Jeg har jo i alle fall prøvd å glede mannen som jeg elsker mest her i verden.

Men kanskje beskyttelsen min blir borte - rosa er beskyttelse - kanskje jeg må jobbe hardere for å overbevise meg selv om at jeg er liten og skjør, Eller kanskje jeg innser at jeg har passert 5 år.

Det er skummelt å skrive alt dette, føler at det friske i meg stikker, jeg vil jobbe enda hardere for den usunne vekten, men samtidig så vet jeg at schizofrenien i meg er på langt nær borte, den ligger bare dopet ned under et lite lass av medisiner, om jeg vil ha den, ja da er det jo bare å skylle medisinene i do, men, det blir jo ikke lettere av det, så jeg gjør ikke det.
Men spiseforstyrrelsen blomstrer, jeg er på utrygg grunn.

[Shrek]

Å, kjære vesla mi!

Da moren min var i førtiårene og fikk et kraftig angstanfall, gikk hun inn i en rosa periode. Og hun var i grunnen ganske barnslig i flere år. Hun følte også behov for å bli forstått og passet på. Da søsteren min hadde anorexi, gikk hun kun i hvitt. Følte seg skitten og tjukk hvis hun brukte svart eller farger. Ikke så uvanlig problem, med andre ord.

Jeg skjønner mannen din. Og jeg skjønner at du ønsker å glede ham, denne ene spesielle i ditt liv. Du er heldig som har en som elsker deg slik du er, og som ønsker deg frisk!

Schizofrenien er lunefull. Når du en dag føler den er langt unna, kommer den plutselig tilbake med et smell neste dag. Medisinene er avgjørende for hvordan du klarer deg. DU vet det, og jeg vet det. Selv når jeg går med selvmordstanker, tar jeg medisinene mine. Tenker at jeg hvis jeg skulle våkne opp, ikke vil gjøre det med en heidundrandes psykose. Det er verre enn alt!

Spiseforstyrrelser er ikke lette å bli kvitt. Jeg har hatt sf-identitet i 20 år. Men nå er det på vei til å snu. Jeg sendte de for små klærne til Fretex, har godtatt at jeg har en annen størrelse nå, veier meg ikke og ser meg ikke for mye i speilet. Det var identiteten min, og det var beskyttelsen og forklaringen. Nå må Shrek og Miss Vesla finne nye identiteter og se at de er flotte mennesker som bryr seg om andre!

[miss vesla]

Takk Shrek=)
Du er god, håper det går bra med deg. Tenker på deg=)