Sykdommer
Vanskelige valg
tor, 14/01/2010 - 21:30
Jeg har en sønn på 6 år fra ett tidligere forhold. Har hatt besøksordning siden han var 1 år. For 3 år fikk jeg ny kjærest som bor 15 mil unna. For ett år siden flyttet vi sammen i mitt hus. Etter flyttingen mistet hun all livsgnist og gikk på en storsmell psykisk. Gråter hver kveld og ser mørkt på alt. Vi har snakket veldig godt og mye om tingenes tilstand hele veien, men det ser ikke ut som om hun klarer å bo her. Hun har vært sykemeldt i 4 måneder pga depresjon nå. Vi skal nå ha barn sammen, men har bestemt oss for å flytte til hjemplassen hennes. Dette for å hjelpe henne psykisk og for å få en ny start for oss. Vi har det veldig bra sammen. Problemet er at jeg må flytte 15 mil bort fra sønnen min. Han har riktig nok moren fremdeles. Jeg har dessuten tenkt å beholde huset jeg disponerer videre, slik at jeg kan besøke sønnen min jevnlig. Dette går selvfølgelig utover sønnen min, men jeg ønsker ikke å miste min kjærest og muligheten til tett oppfølging av vårt fremtidige barn heller. Min kjærest flytter uansett. Vi kommer til å flytte om ikke så lenge. Forsøker å gjøre alle parter fornøyde, men ser det er umulig. Psykiske problemer er ikke å tulle med. Det er ikke lett å svikte sønnen heller, men når man sitter å velger mellom to vonder er det ikke så lett. Hva kan jeg gjøre. Jeg jobber turnus på min hjemplass. Dette fører til at jeg ofte må ha barnevakt for sønnen min uansett. Dette er alltid mine foreldre. Føler faktisk at det vil bli mer stabilt for sønnen min når jeg flytter, for da har jeg full fokus når vi treffes. Hvilket kommer til å bli en til to ganger i måneden og da 3-4 dager hver gang.
Jeg er helt rådvill i hva jeg skal gjøre. Det blir flytting, men til hvilken pris..... Hva mitt spørsmål er? Tja, si det. Hvor stor skade vil min sønn ta av denne situasjonen? Jeg velger jo på en måte han litt bort selv om jeg vil ofre mye reising for å følge han opp. Min gravide kjærest gleder seg til flytting. Hun og sønnen min fungerer greit sammen.
Mann, 31 år
Hei og takk for henvendelse!
Jeg forstår at du tenker masse på dette, du har mange viktige avgjørelser å ta. Jeg kan umulig ha noen formening om det er riktig for deg/dere å flytte. For meg virker det som du har tatt det valget og bestemt deg for å flytte, men at du tenker masse på hvilke konsekvenser dette kan få på godt og vondt, for sønnen din deg selv og din kjæreste. Hvis det er slik at du faktisk har bestemt deg for at dere begge flytter synes jeg du skal ta utgangspunkt i det videre, og da gagner det ingen at du trekker den avgjørelsen i tvil. Særlig hvis du viser denne usikkerheten overfor sønnen din, da vil han sikkert håpe at pappa ikke flytter likevel. Du sier du er rådvill, men samtidig sier du at det blir flytting.
Jeg tenker det vil være mange ting som vil være viktigere mellom deg og din sønn i årene framover enn det at du flytter 15 mil unna. For eksempel er det viktig med tydelighet og forutsigbarhet for barn. Hold alle avtaler. Vis at du prioriterer han når det er riktig. Vær tilstede når det skjer viktige ting i hans liv, som bursdager og annet. Kjør femten mil en ettermiddag for å se han i en skoleforestilling som er viktig for han. Snakk med han, fortell at du kommer til å flytte et stykke unna, og at du kommer til å savne han masse og at dere skal treffes så ofte som dere planlegger. Ikke gi falske forhåpninger om at dere skal treffes oftere enn dere faktisk skal. Planlegg en gjennomførbar samværsordning med hans mor med mest mulig samvær ut fra forutsetningene, avstand osv. Jeg tror på kvantiteten, ikke bare kvaliteten. Snakk med moren hans om dette slik at hun kan være en støtte for sønnen din. Forhåpentligvis har dere et godt forhold..
Forøvrig høres det jo bra ut at du har mulighet til å beholde huset inntil videre.
Du spør "Hvor stor skade vil min sønn ta av denne situasjonen?" Det kan selvfølgelig ikke jeg si noe om, videre er det ikke slik at man tar skade av det fordi en forelder flytter et stykke unna. Du velger han ikke bort om du ikke vil det, velg han inn i ditt liv videre - og deg selv i hans og vis det i handling framover. Som nevnt ovenfor er det mange faktorer i forholdet barn og foreldre som er kjempeviktig.
Forøvrig tenker jeg litt på kjæresten din. Har hun hatt tendens til depresjoner tidligere? Hun er gravid, kom depresjonen i den forbindelsen? Svangerskap kan utløse depresjon hos enkelte, jeg tenker det er viktig at hun får god oppfølging av jordmor og lege, også i forhold til depresjonen. Ikke minst blir jo dette kjempeviktig når babyen kommer til verden. Det er hjelp å få og det er viktig med oppfølging framover.
Du gir uttrykk for at det var flyttingen som for henne utløste depresjonen. Er dette sikkert? Kan det være andre ting? Vil det i så fall nødvendigvis hjelpe henne at dere flytter til hennes hjemsted? Har hun nettverk/venninner der dere bor nå? Vel, du forteller jo at hun gleder seg til å flytte.
Det kan være en tøff jobb å være foreldre. Vi skal være de trygge og sterke, vi skal trøste og ha svar. Og vi skal alltid være der for våre barn. Jeg ønsker dere lykke til og håper dere fikk litt nytte av mine tanker.
Karina Flem Barexstein, helsesøster