Sykdommer
Utroskap
søn, 21/11/2010 - 18:57
Jeg har hatt et forhold til en svært attraktiv og flørtende mann på jobb. Oppdaget ved en tilfeldighet at jeg ikke er den eneste. Han har bl.a. et pågående forhold som har vart i ett år til en yngre kvinne han møter. Hun går ettersittende kledd, bruker masse sminke og har høy babe-faktor. Hun matcher ham ingenlunde intellektuelt. Han synes ikke jeg har noe med forholdet han har til andre kvinner å gjøre. (Han har sagt at han vil ha en kvinne på 28 år - han er 49 - og at han vil ha flere barn.) I samtalen vi hadde om dette, vekslet han mellom å sykeliggjøre meg for å kontakte ham om dette, og for at jeg syntes jeg hadde noe med dette å gjøre og mellom å flørte med meg og uttrykke ønske om å fortsette en seksuell forbindelse.
Jeg er nødt til å forholde meg til ham, han er leder i seksjonen jeg jobber i. Han har aldri vist verken forståelse eller godhet for meg, har utelukkende vært opptatt av seg selv i situasjonen som har oppstått etter at jeg oppdaget forholdet. Jeg opplevet ham som aggressiv og han finnes ikke konfliktsky - tvert imot trigger en fight ham. Jeg har uttrykt at jeg ønsker å normalisere vårt forhold, men at jeg er lei meg for det som har skjedd og at jeg aldri ville ligget med ham om jeg hadde vist om dette. Han har nok følt seg truet av hva jeg vet og har oppført seg deretter. Han tror nå på at jeg ikke ønsker ham noe vondt, og vi har en ok jobbrelasjon.
Problemet mitt er at jeg bare vil bli kvitt vonde tanker om å ta kontakt med hans kone, alternativt hans elskerinne eller hennes mann. Jeg ønsker ham avslørt, jeg ønsker ham vondt. Kort sagt: Jeg bruker for mye tid på å tenke på denne dusten av en mann, som har gitt meg 10 sekunders nytelse og ellers kun elendighet. Finnes det noen gode øvelser? Bør han avsløres? Hvor banalt dette enn kan høres så er dette vanskelig for meg. Jeg har aldri vært utro før i mitt liv og er ikke en person som tar lett på ting, heller ikke dette. Trenger derfor hjelp til å greie å distansere meg fra denne mannen.
Kvinne, 47 år
Hei, du kommer med et sammensatt spørsmålsstilling, men jeg får prøve å reflektere over det så godt jeg kan.
De fleste kvinner og menn har ingen fullstendig mental forpliktelse til å være tro mot en partner hele livet. Utroskap er kanskje langt mer utbredt enn mange tror og hva statistikk viser oss. Mangel på oppmerksomhet, nysgjerrighet eller ren egoisme. Det er mange grunner til at man er utro. Noen søker oppmerksomhet, andre vil bevise sin uavhengighet, eller rett og slett bare bevise at de fortsatt er attraktive. I tillegg finnes det utallige andre grunner.
Det er flere svaralternativer: 1) Man velger å ikke si noe noe. Man føler at ved å blande seg i det, fratar man den som er utro muligheten til å komme med det selv, hvilket selvsagt er det beste. De som står på utsiden, vet ikke hva som foregår i det ekteskapet, og man risikerer å gjøre mer skade enn gagn. Det samme gjelder egentlig alle ting som har med ekteskap å gjøre. Å ikke blande seg inn i det. Mulig det er feil, men det er en standpunkt. Enig i at man skal vise at man bryr seg om hverandre, men grensen bør går ved samlivene til folk ?
2) Noen vil faktisk foretrekke at noen sa det til henne/ham på en ordentlig måte, om at hennes/hans partner helt åpent hadde et upassende forhold til noen på jobben, eller et annet sted, og "alle" visste om det - bortsett fra henne/ham.
3) Et forhold kan ikke bygges på en løgn, svik og bedrag. Det kunne blitt til velsignelse å gi et hint, eller rasere en verden for noen. Hvilken rett har man til det?
4) En mulig konsekvens av at du sir i fra: Man sier ofte at utroskap er det aller verste. Men for mange er det slett ikke det. Sidesprang kan være lettere å tilgi enn avvisning, aggresjon, forakt og mangel på respekt.
5) Mange er flinke til å skjule sine parallelle seksuelle forbindelser. Og mange partnere vil ikke vite. Det er da sannsynlig at han blir hos henne.
Men utroskapet kan komme svært overraskende på. Men risikoen er selvsagt større i et dårligere forhold.
6) Det er ingen grunn til å bagatellisere konsekvensene av utroskap. Jeg kjenner også sterke personer som har tålt det svært dårlig. For noen oppleves det som et slags traume, i den forstand at man mister troen på både forholdet, partneren og seg selv. Utroskap kan rett og slett være farlig for vår psykiske helse.
7) Jeg synes at den som vet skal si ifra til den som er utro først. Si til den utro at "Jeg vet at du er utro, og synes det er veldig trist" og spør den utro "Hva synes du jeg skal gjøre med det? Trenger du hjelp til å si ifra?" Man skal tenke seg om to ganger før man forteller til en person at han eller hun blir bedratt. På den annen side: Innimellom forteller mennesker som har vært utsatt for utroskap uten å vite det, at det var veldig vondt å være den siste som fikk vite det, mens hele vennekretsen/arbeidsplassen visste det.
Jeg har ikke noe fasitsvar, dessverre. Her må man tenke seg godt om.
Mirza Jusufovic