Spisevegring hos barn
tir, 21/12/2010 - 13:57
Hei! Lurer på om det er mulig å få noen råd vedr. min datter på 12 år. Hun er utrolig kresen og småspist. Liker snart bare spagetti, pølser, pannekaker og pizza. Selv er hun fortvilet fordi hun vil legge på seg, men klarer ikke. Baker meg ihjel på rundstykker fordi hun ikke vil ha brød. Har prøvd å være "streng" i noen uker og tenkte at hun spiser hvis hun er sulten nok. Resultatet var hodepine, vektnedgang og irritabilitet. Stoppet "prosjektet" siden hun den gangen var tynnere enn nå. Hun er 155 høy og veier 36 kg. Får stadig kommentarer om vekten sin, noe som går innpå henne. Har vært hos ernæringsfysiolog for å få råd, intet resultat.
Spiste ikke mer av den maten heller, fikk beskjed om at hun kom til å besvime hvis hun fikk menstruasjon! Skrev ned hva hun hadde spist over en periode på ca. 3 uker, det var langt i fra hva kroppen trengte mente hun. Har fått legen til å ta blodprøver, jern osv. Det var greie blodprøver. For ikke lenge siden veide hun 33 kg, men har klart å få på henne noen kg ved hjelp av sphagetti og lapskaus på boks etter skolen! Har et stort sukkerbehov og sjokolade, noe som må ryddes vekk etter helgene ellers spiser hun ikke noe, naturlig nok. Får ikke godt i uken. Selv om hun har vondt i magen, spiser hun ikke brød med vanlig pålegg! Kan nesten se det vokser i munnen hennes. Vi har kommet inn i en ond sirkel med mye mas fra min side om at hun må spise niste og middag osv. Primærlegen har ingen råd, virker ikke spesielt bekymret, men det er jeg fordi hun selv også er lei seg og vil legge på seg mer! Har en sønn som spiser det meste uten problemer og er nå lei av å få hjem nister som ikke er rørt. Er det håp om endring eller er det bare å gi opp og la det skure og gå?
Kvinne, 12 år
Hei.
Jeg støtter deg i utgangspunktet i å ta tak i dette, og jeg synes du skal holde på tanken om profesjonell hjelp, selv om du ikke har fått hjelp til nå.
Her finnes det ikke en -1- enkelt fasitløsning på hva som skal gjøres og hvordan du skal løse dette problemet. Løsningen vil ligge i å tenke prosess, dvs å "finne veien" mens man går den, som det heter.
Og der mener jeg at du og enten fastlegen og/eller helsesøster bør holde en dialog over tid.
Siden du føler at fastlegen ikke hjelper deg, vil jeg nok anbefale deg å bruke helsesøster, og dette er også en typisk problemstilling for helsesøster, som har kompetanse på og erfaring med rådgivning i slike problemstillinger.
Det er viktig å være klar over at dette tar tid, så avtal med helsesøster at dere bestemmer dere for å holde tak i dette inntil det går greiere med jenta.
Du vil da underveis få råd fra helsesøster om tiltak som kan prøves, og du vil kunne lufte erfaringer underveis. I denne prosessen og dialogen bør det også vurderes om jenta før eller senere burde vært undersøkt av barnelege og/eller evt barnepsykiater / BUP.
Og for å svare konkret på ditt spørsmål: Her er selvfølgelig håp om endring, her vil bli endring, og det å gi opp og la det skure og gå, er en helt uaktuell måte å håndtere dette på!
Lykke til!
Dr. Brynjulf Barexstein
allmennlege / sjefssvarlege Lommelegen.no
www.barexas.com
