Sykdommer
Sosiale livsvansker
tir, 29/11/2011 - 23:33
Jeg har høy utdannelse, god jobb og fin leilighet. Jeg får anerkjennelse på jobben og trives godt med kollegene mine, også de gangene vi gjør noe sosialt sammen. Utenom jobben er jeg stort sett alltid alene. Jeg har et par venninner som jeg aktivt forsøker å opprettholde kontakten med, men de er veldig opptatt med familie/kjærester. Jeg har også forsøkt å få nye venner ved aktivt å ta kontakt med andre, men de blir bare nye fjerne bekjente. Jeg har lite kontakt med foreldrene mine, bl.a. fordi faren min var voldelig og moren min mye deprimert og ustabil da jeg var barn. Nå føler jeg at jeg blir som moren min. Jeg burde kanskje holde meg opptatt med fritidaktiviteter, men har ikke energi til å gjøre ting jeg egentlig ikke er interessert i og forholde meg entusiastisk og positivt til nye mennesker som bekjente når jeg egentlig har nok bekjente og det jeg savner er noen som er mine nærmeste. Jeg føler meg sosialt mislykket og kan sitte i timesvis og stirre ut i lufta. Jeg har aldri hatt noen kjæreste, men har ofte opplevd å bli hekta på gutter over flere år. Et par ganger har jeg fått litt respons, men da har det endt med at jeg har følt meg enda mer mislykket fordi de ikke blir glad i meg på ordentlig. Nå har jeg gitt opp den delen av livet. Jeg går for å være pen, kle meg kult og ta vare på meg selv, men vet det kreves mer for at noen skal bli glad i deg. Jeg har gått i terapi i 1,5 år og har snakket med psykologen om alt dette, men føler ikke at dette gir meg noe som helst. Jeg gruer meg til timene og ønsker egentlig å fokusere på å endre livet mitt nå og ikke på fortid. Jeg har tatt dette opp med psykologen og føler ikke jeg får noen respons fra henne, men skjønner at det kanskje ikke er meningen? Synes det er vanskelig å bare få beskjed om å snakke i 45 minutter om det som faller meg inn når jeg kommer løpende fra jobb og der å da er mest opptatt av hva jeg skal lage til middag. Er det da noen vits i å fortsette hos psykologen? Er det noe annet jeg bør prøve?
Kvinne, 34 år
Hei, takk for ditt brev!
Du har mange ting i livet som gjør at du skal kunne lykkes sosialt, høy utdannelse, god jobb, fin leilighet. Anerkjennelse på jobben og trivsel skal kunne føre til en god kroppslig og psykisk helse. Du har meget gode forutsetninger. Du fungerer tydeligvis godt på jobben hva gjelder sosial arena. Utenom jobben er det derimot annerledes, det kan være helseskadelig å være isolert, og dette bør du unngå så langt det lar seg gjøre. På den andre siden vil noen foretrekke dette. Tusen mennesker, tusen ulike sinn. Dine venninner og nye venner høres kanskje ikke som et åpenbart bra valg. Venner skal kunne tilbringe tid sammen, selv om man er i ulike livsfaser. Venner skal kunne stille opp, de gode venner. Jeg ville derfor forsøkt å finne venner som har tid til meg. Dårlig kontakt med foreldrene, voldelig far og psykisk syk mor disponerer for psykisk ubalanse hos deg, f. eks. depresjon, men også andre ting. En dyktig psykolog ville fanget dette opp. For meg, høres psykologen din, ubrukelig ut. Du bekrefter delvis noe av dette mtp. psykiske vansker. Så, det er viktig å avbryte dette. Jeg ville 1) byttet psykolog, 2) konsultert en psykiater, eller en god fastlege som kan skreene etter slike problemer. Nei, du bør fokusere å gjøre de tingene som du synes er behagelig i fritiden. Men litt fritidsaktiviteter, særlig der kroppen får utfolde seg fysisk, er bare sunt. Korrekt kosthold er også avgjørende. Det er også gode søvnvaner. Manglende energi og interesse er klassiske tegn på depresjon. Jeg forstår ditt savn etter noen som er dine nærmeste, det er et elementært menneskelig behov. Vi er veldig ulike når det gjelder kjærestevalg, og dette avhenger fra person til person, de fleste mennesker finner til slutt en person de kan føles fortrolig med. Det vil du også gjøre, garantert. Av og til tar det bare tid og er et "pussig" sammensurrium av tilfeldigheter. Like mennesker kan man møte på jobben, kurs, turer for single osv. Plutselig sier det klikk. Jeg tror ikke det har noe med ditt utseende å gjøre slik du beskriver deg. Du har jo mange gode kvaliteter. Nei, det er ikke noen vits i å fortsette hos psykologen, jeg ville byttet. Man kan prøve legemidler, men du må gjennom en utredning først. Det er ikke slik at jeg sier at medisin er løsningen, men noe vi kan tenke på.
Håper at dette var informativt! Lykke til!
Mirza Jusufovic