Sorgreaksjon etter spontanaborter

Brynjulf Barexstein

Allmennlegen

Hei.

Du har skrevet et brev hvor du med hjerteskjærende tydelighet får frem hvor vondt du har det nå. Du er mao. meget på å kommunisere (din smerte), og det er noe du vil ha nytte av videre, se senere i svaret.

Du lurer på "hva som feiler deg".
Jeg er tilbøyelig til å si (på aller vennligste måte): Det er da virkelig ikke mye å lure på. Det "feiler deg" ingenting, men du har en ytterst normal, men svært vond, reaksjon på å ha gjennomgått to spontanaborter på kort tid.
Det å reagere som du gjør nå, er faktisk et tegn på at ditt følelsesliv fungerer som det skal. Hadde en kvinne fortalt meg at hun ikke hadde reagert på noe slikt, ville jeg faktisk ha blitt vesentlig mer bekymret.

Men det at noe er "normalt", psykologisk forståelig og forventet, er jo ikke til hinder for at det er smertefullt, og fremfor alt så bør man allikevel ta det alvorlig på den måten at man bør gjøre noen grep for å komme seg videre i livet og å få det bedre. For det er selvfølgelig mulig, også for deg, og du vil selvfølgelig få det til, med tid.

Du spør om du er utbrent. Jeg ser ingenting i det du skriver som taler i den retning. Du har derimot en svær sorgreaksjon, med depressive trekk, kall det gjerne en depressiv reaksjon.

Jeg er ikke i tvil om hva du bør gjøre nå, for å komme deg videre i bearbeidelsen av denne sorgen og for å få det bedre over tid.
Det er å oppsøke hjelp for dette.

Da tenker jeg samtaleterapi med enten fastlege eller psykolog.
Start med å kontakte fastlegen, og i den sammenhengen bør du med stor fordel vise frem en utskrift av vår korrespondanse her, noe som vil gjøre det lettere for dere å gå videre derfra. Spør fastlegen om han/hun kan ta imot deg til noen regelmessige samtaler i en tid fremover. Mange fastleger finner dette helt naturlig og har svært stor kompetanse og erfaring på dette, mens noen er mindre fortrolig med dette og velger å henvise pasienten til f.eks. en psykolog.
Det spiller i denne sammenhengen ikke noen rolle hvem du går til. Poenget er regelmessige samtaler over tid med en kyndig fagperson.
Dette er et så viktig og godt råd, at jeg håper du vil følge det.

Det er vel også grunn til å tenke at du forblir sykemeldt noe videre, og da trenger du uansett regelmessig kontakt med fastlegen, så kanskje det faller naturlig med slike samtaler i denne forbindelsen.

I tillegg til dette bør du ha fokus på enkle, men særs viktige ting i tilværelsen din:
- Lag et aldri så lite "program" for hver dag, noe du skal ha gjennomført, alt fra et besøk til en spasertur.
- Regelmessig fysisk aktivitet (svær antidepressiv effekt)
- Ta vare på deg selv, vær litt ekstra snill med deg selv, legg inn noe hver dag som du føler gir deg noe, lader batteriene dine.

Jeg både håper og tror at du vil ha nytte av disse rådene, og at du stoler på meg når jeg forteller deg at det du her opplever er vondt, men normalt, og det er en del av livet ditt som en dag vil være historie, men et vondt minne du allikevel klarer å leve godt med. Noen kaller det et "sår på sjelen", og sår kan som kjent gro, men der blir gjerne et arr som man må leve videre med.

Lykke til.