Seksuelle fantasier

Hei,

jeg skriver til deg fordi jeg har problemer med å akseptere visse seksuelle fantasier jeg har. Rasjonelt sett tror jeg nok fantasiene mine er helt normale, men jeg klarer ikke å la være å problematisere dem eller synes de er litt vemmelige. Jeg håper du kan gi meg noen perspektiver på dette.

Jeg er en 28 år gammel kvinne. For ganske nøyaktig fem år siden ble det slutt mellom meg og min kjæreste gjennom flere år. På tidspunktet da det ble slutt hadde forholdet vårt skrantet veldig, og til tross for at vi hadde hatt strålende sex i begynnelsen av forholdet var sexlivet nå blitt ganske ikke-eksisterende. Jeg hadde sterkt nedsatt lyst, men prøvde å ha sex med ham likevel. Det eneste resultatet var at sex i en lang periode var bare smertefullt for meg; for jeg var ikke våt nok og spente nok trolig også musklene i underlivet fordi jeg visste det ville gjøre vondt. Jeg var nok ikke forelsket i ham eller tiltrukket av ham lenger, men det skjønte jeg ikke før mye senere. Vi var lei oss begge to og han følte seg ydmyket og utilstrekkelig.

Omtrent på dette tidspunktet begynte jeg å ha seksuelle fantasier om kvinner - ingen jeg kjente, men kvinner generelt. I begynnelsen ble jeg veldig bekymret - hadde de seksuelle problemene med kjæresten min gjort meg lesbisk? - men så ble jeg forelsket i en ny mann, slo opp med kjæresten min, og glemte bekymringene knyttet til de nye fantasiene.

Det ble ikke noe mellom meg og den nye mannen, og mitt seksuelle selvbilde var såpass ødelagt at det tok nesten to år før jeg igjen klarte å nyte penetrerende sex. De seksuelle fantasiene mine om kvinner ble likevel med meg, og etter hvert begynte jeg igjen å gruble og lure på hvordan det er slik. Fremdeles den dag i dag er godt over 50% av fantasiene mine om andre kvinner. Fantasiene om menn kom også tilbake etter en stund, samtidig med at sexlivet mitt tok seg opp, men er fremdeles i mindretall i forhold til de andre. Det er forøvrig en side av saken at jeg, da fantasiene om menn kom tilbake, i større grad enn før fantaserer om menn jeg kjenner og er tiltrukket av, og dikter inn historielinjer og samtaler før og etter det seksuelle innholdet. Fantasiene mine om kvinner er mer rent pornografiske.

I begynnelsen etter bruddet med kjæresten min klarte jeg ikke å fantasere om menn uten å se for meg en ydmyket og flau mann som ikke klarte å tenne sin kvinne slik han ønsket - altså en variant av min kjæreste. Da jeg alltid har vært tiltrukket av sterke, erfarne menn var det en turnoff for meg.

Egentlig tror jeg ikke dette er uvanlig. Men det faktum at jeg har disse fantasiene, at de er sterke og hyppige, gjør meg forvirret og litt lei meg. For det har seg slik at jeg i det virkelige liv aldri har tent på en kvinne. Jeg føler ikke noe behov for å leve ut disse fantasiene. Flere ganger etter jeg har fantasert og onanert har jeg spurt meg selv om jeg har en bifil side. Men hver gang jeg går ut blant mennesker opplever jeg det samme: Det er jo menn og bare menn jeg er glad i og blir tiltrukket av. Det er menn jeg vil skal se på meg, flørte med meg, kysse meg, ligge med meg. Men hvorfor kommer disse fantasiene til meg når jeg er alene, og i så stor grad? Er jeg preget for livet av de seksuelle problemene jeg hadde med ekskjæresten min? Hadde jeg lest det jeg selv nå har skrevet uten å vite at det var slik ville jeg nesten ikke trodd at det er mulig å tenne så sterkt på noe i fantasien og ikke gjøre det i virkeligheten. Det at det jeg vil ha i et flertall av fantasiene mine og det jeg vil ha i virkeligheten forvirrer meg veldig - tidligere var det alltid et visst samsvar mellom det jeg fantaserte om og det jeg tente på i mitt eget liv. Nå skjønner jeg ingenting.

Jeg vet jeg har mange særs heterofile venninner som også fantaserer om jentesex, og som har et lystig og avslappet forhold til det. Jeg vil også gjerne ha det. Og det er det jeg gjerne vil du skal hjelpe meg med å få. Ettersom jeg har hatt slike fantasier i fem år er det åpenbart at de ikke kommer til å gå bort, og jeg føler at egentlig burde jeg bare omfavne det og se på det som en berikelse å ha et stort spekter av seksuelle fantasier, det å kunne fantasere både om kvinner og menn, og trekanter, og mange forskjellige situasjoner. Men jeg klarer ikke å føle annet enn uro og en viss vemmelse (håper ingen av de lesbiske der ute føler seg støtt av den formuleringen; det er ikke meningen) - kanskje fordi jeg føler at disse fantasiene springer ut av et forkjært seksuelt forhold, og at jeg tenker noen ganger om mennene jeg flørter med at kanskje de ikke ville hatt meg hvis de hadde kjent til min tidligere seksuelle /mislykkethet/, sett meg gråtende foran min skuffede kjæreste fordi jeg ikke klarte å nyte å ha sex med ham i godt over et år; sett meg /drevet/ ut i fantasier som ikke inkluderte noen mann fordi jeg (trolig) ikke orket tanken på å bli penetrert i en periode. Det nærmeste jeg kommer en forklaring på at jeg føler meg ubekvem ved å ha disse fantasiene er at de bringer tilbake den forferdelige tiden før det ble slutt med kjæresten min og det tidspunktet i livet mitt jeg har følt meg mest frigid og utilpass seksuelt. En annen forklaring kan være at jeg identifiserer meg sterkt med det heterofile og feminine og har det med å dyrke spenningen mellom mann og kvinne, og derfor ikke liker personlig å ha en side som går utenpå dette. Hvorfor tror du jeg har det slik?

Jeg skynder meg å legge til at jeg nå har deilig sex, at det nå føles godt når de kommer inn i meg og at jeg har gjenvunnet nesten hele den seksuelle selvtilliten jeg mistet for fem år siden. Men jeg klarer altså ikke å akseptere at jeg fantaserer så mye om kvinner; jeg klarer ikke å forsone meg med at jeg blir opphisset av disse tankene. Og det irriterer meg, for jeg vet ikke hvorfor jeg ikke klarer å forsone meg med at jeg er slik. Kan du forklare meg, eller prøve å forklare meg, hvorfor det er blitt slik? Og har du noen tips for å akseptere seksuelle fantasier som går utenfor det normale?

Isåfall mange tusen takk.

Kvinne, 28 år

kvinne
28
Først og frremst takk for langt og fint brev! På mange måter blir det ikke enkelt å gi konkrete svar og råd på dette brevet, da dett egentlig skulle krevet en lang samtale. Og spesielt fordi fantasier er et tema som ikke har noe entydig svar. Men jeg tror du er inne på det mest riktige svar i det du selv sier at "å se på det som en berikelse å ha et stort spekter av seksuelle fantasier". Problemet er som jeg ser det ikke at du har fantasier om jentesex, men at du ikke liker dine egne fantasier. Fantasiene våre er jo et speil vår underbevissthet og en del av din underbevissthet speiler fantasier om jentesex. Det behvøver på ingen måte å bety at du er lesbisk og du forteller jo klart i brevet ditt at ditt bevisste jeg klart og tydelig viser at du tenner på menn og har stor glede av sex med menn - også den penetrative sexen. Som du selv er inne på, så er vi alle mennesker på en måte født bifile men vår seksualitet grunnlegges i våre tidlige barneår og man vil "lande på" den seksuelle hovedretning som tenner oss mest enten heterofil eller homofil seksualitet. Men for mange er den homofile siden såpass skambelagt at man totalt undertrykker den og føler den nesten som "avvik". Noen mennesker reagerer til og med slik at de offentlig gir uttrykk for avsky mot sex med samme kjønn. Slik vi stadig ser i den offentlige debatt ikke minst i forhold til kirkens ståsted. Som sexolog ser jeg fantasiene - og da ikke minst de seksuelle fantasiene - som en berikelse av vårt seksuelle liv. Og du har fantasier om sex med en jente. Du liker det ikke - men har det. På tross av at du som bevisst person har en helt klar og tydelig heterofil seksualitet. Derfor ser jeg ikke helt hvorfor dette skal irritere deg så mye. Kan du ikke bare askeptere at du har et stort spennvidde i dine seksuelle fantasier og kose deg med det? De fleste ville faktisk misunne deg for et rikt fantasiliv. Fantasiene dine er jo dine helt private - ingen andre og selv ikke din partner har noe med dem å gjøre. Og ikke fordøm disse fantasiene som "unormale". for det er de ikke. Du deler slike fantasier med mange - det er bare at så mange andre legger bånd på seg av redsel for å avvike fra det såkalte "normale"!

Dr. Haakon Aars, lege og sexolog

Vi gjør oppmerksom på at innholdet i denne artikkelen er mer enn to år gammel. Utviklingen innen medisin går raskt, og informasjonen kan derfor være foreldet. Du bør derfor vurdere å skaffe deg et oppdatert svar fra en av våre leger, eller din egen fastlege.