Sykdommer
Samliv og barn
ons, 09/02/2011 - 21:15
Høsten 2008, møtte jeg veggen etter flere år med for høy belastning og for lite avlastning(iflg lege), jeg ble frivillig innlagt på åpen post, samt at jeg begynte på antidepressiva og beroligende. Samtidig viste det seg at jeg var blitt uplanlagt gravid. Etter sterkt påtrykk fra min mann valgte vi å avbryte svangerskapet, selv om dette strider mot min overbevisning. Dette sliter jeg voldsomt med i dag. Nå er jeg imidlertid bra psykisk, vi har fått orden på de ungene vi har(de har fått diagnoser etc.) og ønsket om et barn er sterkt. Men min mann har ingen ønsker om dette. Dette har fra hans side resultert i at vi ikke har noe seksuelt nærvær av noe slag( ingen samleier siste år), samtidig som jeg føler at han ikke tar hensyn til mine behov. Han er redd for at jeg skal bli gravid sier han, men ønsker ikke å bruke kondom(jeg kan ikke bruke p-piller etc), mens jeg føler at han ikke ser mitt behov for nærhet i det hele tatt, at han bare ser på meg som en person som kan bli gravid. Hvor han får tilfredsstilt sine behov vet jeg ikke. Vi har diskutert dette flere ganger, og jeg føler meg alene. Både med tanke på det savnet og ønsket om et barn til, men også fordi han ikke vil røre meg, selv om jeg tar initiativ. Vi sliter, og spørsmålet er om vi egentlig burde gått hver til vårt, selv om dette vil gå ut over barna vi har? Kan dere komme med et godt råd?Kvinne, 36 år
Takk for ditt oppriktige brev! Ja, jeg skjønner at dette ikke er lett! Det virker jo ikke særlig bra når du lever med en mann som ikke vil dele noe intimt med deg, og som ikke en gang vil kose med deg eller ta på deg.. Da skjønner jeg savnet etter nærhet må bli vanskelig! Så det er ikke rart dere to sliter. Og det høres ut som det er mer enn dere to kan løse alene. Det høres jo ut som din mann også sliter med ett eller annet. I en slik situasjon ville jeg nok anbefale deg å ta kontakt med en profesjonell tredjeperson, som en terapeut. Jeg vet jo ikke hvor i landet dere bor, men over hele landet er det familierådgivingskontorer der det jobber flinke folk. Det er også gratis. Jeg ville anbefale dere å ta kontakt for å få hjelp til å løse denne vanskelige samlivssituasjonen. Men da må også din mann ville det. Hvis han ikke er villig til dette, og det bare fortsetter med at han ikke vil ha noe kontakt med deg, så er det klart at det kanskje er bedre for deg å leve alene med dine barn. Et samliv må bestå av noe mer enn bare å leve under samme tak. Men det beste vil jo være om dere søker - og får - hjelp. Jeg håper dette var et råd du/dere kan bruke! Lykke til!
Dr. Haakon Aars, lege og sexolog