Mannen bidrar overhodet ikke i forholdet

Har en mann som bidrar svært lite og det at han ikke bidrar mener han er min feil. Han begrunner det gjerne med episoder som ligger flere år tilbake i tid, som jeg har en helt annen oppfattelse av hva som skjedde og hvorfor. Han kommer med beskyldninger som er så fjernt fra min natur at jeg tror han ikke kjenner meg i det hele tatt. Jeg bestemmer vist alt. Han har meldt seg ut av familien i alle aktivteter jeg er tilstede, til og med måltider. Jeg maser ikke og spør svært sjeldent om hjelp. Jeg fikser bilen, styrer økonomien, klipper hekken, kjører barna, lager mat, order huset og drar på ferier alene med barna. Han lager middag 2 ganger i måneden og tar seg av barna når jeg er på jobbreise noen få ganger i året. Eller så irettsetter han barna når de gjør noe galt. Han bruker tiden til på å lese på nett og lignende. Han har frihet med egen tid og økonomi. Jeg stiller ingen spørsmål.Jeg har gjort mange forsøk på å innvolvere han og la han få ta over beslutninger og oppgaver. Jeg møter ingen interesse eller vilje. Meningene kommer likevel gjerne i ettertid. Han skal være en moderne mann, men likvel blir det sett negativt på om jeg ønsker noe tid utenfor hjemme til f.eks trening. Han er taus snakker ikke om egne behov eller følelser. Bare skuffelser over ting som at vi ikke bor der vi planla da vi giftet oss. Han har likevel ikke tatt initiatiativ til å se etter jobb eller bolig slik at den drømmen kan bli oppfyllt. Vi snakker stortsett ikke sammen. Når vi en sjelden gang diskuterer gråter jeg lett. Da vil han ikke snakke lenger og mener jeg vil manipulere han.En hormonsykdom er en medvirkende årsak til at jeg gråter lett. Han er skoleflink og har en jobb han trives i og er godt likt av de fleste. Jeg er mer introvert og er en guttejente. Han liker å ha huset helt rent, men jeg vil ikke prioritere tiden min til å rydde hele tiden. Har prøvd familieterapi. To timer så ville han ikke mer. Må holde ut for barna, ikke økonomi til skilsmisse. Det sliter på psyken. Råd?

kvinne
39
Hei.

Du har stilt ditt spørsmål til vår psykiater, men pga sykdom må jeg svare for ham. Håper det er greit.

Du beskriver en situasjon som virker særdeles slitsom og frustrerende, og du ber om råd. Det første som slo meg, var dette med familieterapi, men det meldte han seg ut av etter to timer. Men så ille som du beskriver dette, tror jeg virkelig at familieterapi / -rådgivning på et profesjonelt plan, er helt nødvendig. Målsetningen med dette kan f.eks. være å finne ut av hvordan dere kan leve samme og snakke sammen på en annen måte, for det må jo være aldeles uholdbart i lengden, slik du beskriver dette. Evt kan målsetningen med slike samtaler også være å finne ut av deres motivasjon for å fortsette å leve sammen. Jeg er sikker på at du har stilt deg det spørsmålet allerede. Og akkurat det om dere skal fortsette å leve sammen er et livsvalg som er for kompleks og for personlig, til at jeg vil gi noen konkrete råd i så måte. Det må være din avgjørelse.

Men at jeg vil gi deg et råd om å finne ut av om du er motivert for dette for resten av livet, om ikke ting endrer seg og fortsetter som dette. Kanskje det er et sted å begynne. Hvis du kommer til noen konklusjoner der, f.eks. at det er uholdbart, så synes jeg nå du er i en posisjon hvor du kan tillate deg å stille ultimatum, f.eks. noe a la: "Du skal nå delta i familierådgivning i et halvt år fremover, ellers er det over". Jeg sier ikke at du skal si noe slik spesifikt, men det er bare et eksempel på et slikt ultimatum du muligens bør vurdere å stille etterhvert, for å ikke la deg utslette helt i dette bildet.

Har du noen bestevenninner eller familiemedlemmer du kan ha helt fortrolige samtaler med, så bør du nok vurdere dette også, for å få objektive input fra utenforstående, og støtte for din situasjon.

Oppsummert så blir altså mitt råd:
1) Finn ut om du er motivert for å leve med ham resten av livet, selv uten endring. Hvis svaret på det er nei, så tar du videre handlinger ut fra dette.
2) Dere trenger etter alt å dømme profesjonell hjelp. Du har enhver rett til å forlange dette av ham, og du kan vurdere å sette hardt mot hardt, om han er motvillig mot dette.

Lykke til.



Dr. Brynjulf Barexstein allmennlege / sjefssvarlege
Lommelegen.no

Vi gjør oppmerksom på at innholdet i denne artikkelen er mer enn to år gammel. Utviklingen innen medisin går raskt, og informasjonen kan derfor være foreldet. Du bør derfor vurdere å skaffe deg et oppdatert svar fra en av våre leger, eller din egen fastlege.