Sykdommer
Mange roller og tidsklemma
ons, 05/05/2010 - 23:26
Har alvorlige problemer med å motivere meg for noe som helt fortiden. Jeg avslutter ukene med å grue meg til ny arbeidsuke, bare det å gå inn den døra på jobb krever fortiden stor grad av selvdisiplin.
På hjemmebane er ting greit, har samboer og to barn. Vi koser oss mye sammen, men er fanget i tidsklemma, det blir ofte fokus på alt vi skal rekke, som vi kanskje ikke rekker istede for å ta vare på de stille og gode stundene. Det blir mye jag, og den kjærestegreia som jeg har fått høre er viktig å ta vare innimellom.. Det er ikke lett altså! Vi har ett fint gult rekkehus,ny stasjonsvogn, vi har bikkje, stabil økonomi.. Med andre ord alt jeg på forhånd mente jeg behøvde for å bli lykkelig.
Men når jeg er der at når jeg kommer hjem fra jobb egentlig har mest lyst til å grave meg ned under dyna, og hvertfall ikke forholde meg til noen, sette igang med middag, få unga avgårde på hva de nå skal, legge tilrette for at far skal få reist på treningene sine og ordnet med sine ting, holde hus og hage i orden og i tillegg passe på å få unna min egen trening. For jeg må jo ha noe som er mitt og kan du skjønne!
Akkurat nå er jeg bare så uendelig sliten og lei, det går ut over samboern og det går ut over unga. Jeg er negativ, nebbete og kjeftete. Nåde den som måtte finne på å tråkke meg fornære!!
Jeg blir så utrolig lei meg for at jeg ikke klarer å være den mamman og den samboern som jeg egentlig ville vært. Den forbaskede følelsen av utilstrekkelighet spise meg opp.
Har en søt og forståelsesfull mann som ikke skjønner hva jeg prater om, alt er jo så bra!!
Han har opplevd to dødsfall i sin nærmeste familie det siste halveåret, det er tøft for han, og han har som enebarn mye å rydde opp i nå.
Jeg streber veldig etter å gi han den friheten jeg tenker han trenger for å få gjort det han må gjøre, jeg passer unger og fikser hjemme.
Jeg er så lei av¨å være sliten, negativ, sint og lei meg. Skjønner ikke hvordan jeg skal finne veien ut. Hjelp?
Kvinne, 28 år
Hei og takk for ditt spørsmål.
Du forteller godt og fortettet om hvordan din hverdag arter seg, der dine ambisjoner synes uoppnåelige og derav følgende nederlagsfølelse.
I vår kultur forventes det at man skal realisere flere krevende roller - dertil samtidig. Du beskriver roller som arbeidstager, redebygger, forelder, kjæreste, samboer på samme tid som du forsøker å ta vare på kropp og ånd. Materielle goder skorter det ikke på, men kanskje du har høye forventninger til hva du kan gjøre i løpet av et døgn?
Følelsene du har, er sammensatte, og en fellesnevner er at det er på tide med en forandring. Du kan senke ambisjonene og sortere mellom det viktige og det mindre viktige. Det er ikke sikkert at barna skal ha mer enn én aktivitet pr. uke. Kanskje andre i familien kan lage noen måltider og smøre egne matpakker? Og bidra med husarbeid? En 7-åring kan meget vel håndtere en støvsuger eller en støvklut. Har du gitt familien urealistiske forventninger om hva du kan håndtere? Hva ville du sagt til ditt voksne barn som hadde havnet i samme klemma som deg?
Hvordan ville familien løst hverdags kabalen hvis du måtte reise bort for en uke, en måned, et halvt år?
Du står overfor en fantastisk mulighet til å starte på nytt, og lære deg og din familie hvordan å arbeide sammen for det felles gode. Det du går gjennom gir mulighet til å bli nysgjerrig på litteratur og kurs i samliv og livsmestring. Du kan også ha gode samtaler med din kjæreste eller nære venner om disse allmennmenneskelige utfordringene. Endog en coach kan være til hjelp.
Du kan begynne forsiktig allerede i morgen med å gjøre noe anderledes, og utvide ditt repertoar. Husk å holde fokus på det du har lyst på, gi lite oppmerksomhet (kjeft, kritikk) til negative hendelser og gi ros for gode ting som skjer. Du har en gylden anledning til å lære noe nytt om deg selv og din familie. Jeg håper dette er til hjelp, og ønsker deg lykke til!
Joe Siri Ekgren