Sykdommer
Lar jeg meg kue
man, 21/11/2011 - 23:03
Hei,
jeg har et barn fra tidligere forhold. Pappaen og jeg hadde et forhold som var vanskelig. Han kuet meg, evt jeg lot meg kue, og jeg har slitt med dette i etterkant. Ofte tar jeg meg selv på fersken i å være usikker på om det jeg gjør er riktig, og jeg tar det rett på meg selv som person, hvis jeg opplever kritikk.
Vi har hatt en omsorgstvist pågående i mange år. Og han truer stadig med at han "skal ta meg på ting". Datteren min lider under dette vanskelige samarbeidet, og jeg har derfor invitert (nok en gang) til samtale på familivernkontor. Tidligere har han ikke stilt opp, da han ikke føler han får noe igjen for det. Datteren min gruer seg i forkant av helgesamvær hos far. "Han får så rar stemme når han er sint". Dette kjenner jo jeg igjen, om enn i mer utstrakt betydning. Jeg vet at barn kan synes at selve "flyttingen" i seg selv er vanskelig, men er likevel redd for at det stikker dypere. Jeg prøver å oppmuntre henne til å dra. Det kommer sikkert til å bli hyggelig, sier jeg. Pappa er like glad i deg som jeg. Men hun gir likevel uttrykk for at det er så annerledes regler der, og at hun ikke tør å si fra hvis hun opplever at han er unormalt streng/sur/mutt osv.
Jeg sover dårlig når hun er borte. Hun kommer ofte hjem med mange rare historier (uoppfordret), og jeg forsøker å trygge henne på best mulig måte.Jeg har kontaktet helsetjenesten, slik at hun skal ha en nøytral person å snakke med, for jeg er mamma, og har jo følelsene med meg, selv om jeg vil eller ikke skinner det kanskje gjennom uansett hvor mye jeg forsøker å veie mine ord.
Jeg har vurdert å oppsøke psykiater for å håndtere min egen frykt for min eksmann. Kan det slå uheldig ut om dette ender i retten?
Jeg må legge til at jeg lever et stabilt liv, full jobb, ny samboer og flere barn. Men jeg er lei av at jeg lar eksmannen min fremdeles definere hvem jeg er, og jeg er bekymret for at datteren min skal utvikle samme "redsel" som meg.
Setter prïs på "svar".Relevante sykdommer/medisiner: stilnoct i perioder, ikke fastKvinne, 35 år
Hei
Du er i en situasjon som sikkert veldig mange kan kjenne seg igjen i og barnesaker er veldig vanskelig da det alltid går ut over ungen. Jeg syns du gjør det helt riktig når du ikke går inn i hennes fremstillinger. Hun er også like var på deg og dine følelser(sinne?) overfor han, og hvis du blir den som er lei seg vil hun merke det med en gang.
Det gjelder veldig sterkt å være voksen og klar og det er bra du har trukket inn noen som er mer nøytrale enn du selv.
jeg tror man i det lengste skal unngå rettsak hvis det er mulig, og det er skjelden noen vinner noe på det. Han er far uansett.
Når dette er sagt så er det ditt problem at du lar deg kue av han eller lar han bestemme ditt liv.
Det har noe med dine grenser å gjøre og din evne til å ta igjen og tørre å si i fra.
Dette er et tema du godt kunne ta opp hos en terapeut da du også nevner at du er redd for kritikk.
redd for at han skal ta deg på noe. Dette er bare dustet trusler som du ikke skal finne deg i.
Det beste du kan gjøre er å være klar på grensene. Holde alle tider, konforontere hvis det ikke skjer samt kanskje få hjelp av din nye samboer til dette.
Du har åpenbart god kontakt med helsevesenet og mange har god erfaring på dette området.
jeg tror jeg vil råde deg til å få hjelp til selvhevdelse og grenser ved å gå i terapi eller støtte en stund.
Ikke la deg kue, finn frem sinne i deg selv når noen forsøker å tråkke på deg.
Gunnar Cramer, psykiater