Kan ikke leve sammen - ikke leve uten

Kjære deg

Du beskriver en situasjon som ikke kan være lett, verken for deg eller for samboeren din. Hittil virker det som om i alle fall du, men kanskje dere begge, er fanget i en tilsynelatende uløselig knute ”kan ikke leve sammen, kan ikke leve uten”. Det er ikke mulig for meg å gi deg noe direkte råd om hva du konkret skal gjøre, men jeg kan reflektere litt over det du skriver, og så vil forhåpentlig noe av det jeg tenker være til nytte for deg når du skal ta en avgjørelse.

Du skriver at du har hatt dine tvil om dette har vært det rette i alle de 7 årene dere har bodd sammen. Er det noen unntak fra dette, ganger du ikke har vært i tvil? Og hva har i så fall kjennetegnet de periodene? Hva har i så fall vært annerledes? Grunnen til at jeg spør, er at det av og til er slik at det kan hjelpe å få ordentlig øye på hva som fungerer bra, og så gjøre mer av det, og la være de tingene man vet ikke er så bra.

Så skriver du at dere hadde en seks måneders pause, og at dere så flyttet sammen igjen. Jeg lurer på hva som gjorde at dere bestemte dere for å flytte sammen igjen. Hadde dere på forhånd noen samtaler som klargjorde hva som måtte være annerledes denne gangen for at dere begge skulle kunne ha det bra i forholdet? Av og til flytter folk sammen igjen uten å klargjøre hva som skal til for at det skal bli annerledes, men da har de samme vanskelighetene det med å dukke opp på nytt. Men for å kunne snakke sammen om dette, må man jo også hver for seg vite noe om hva man vil, og så i neste omgang kunne snakke om det og finne felles løsninger.

Min erfaring er at kjærlighet og trygghet kan forveksles hvis man ikke innimellom stopper opp og reflektere over forskjellen. Det kjente og vante blir jo ofte også det trygge, og 7 år er lang tid, for ditt vedkommende i alle fall mesteparten av ditt voksne liv. For noen vil tryggheten kunne være tilstrekkelig, mens for andre vil ikke trygghet alene være nok. Nå vet jo ikke jeg hvordan dette er for deg fordi du ikke skriver noe om det direkte, det er mer tanker jeg gjør meg på bakgrunn av at du skriver at dere har vært sammen så lenge, uten at det i seg selv er noen garanti for trygghet. Det kan vel så mye være uttrykk for vane.

Du skriver også at du ikke tenkte på ham da dere var fra hverandre, og at du da kunne ha det bra sammen med andre menn du traff. Hva tenker du egentlig selv om dette – også i lys av at du skriver at du heller ikke tenner på ham på samme måte som overfor andre menn?

Når dere nå etter en krangel bestemmer dere for å fortsette samlivet, lurer jeg på om dere har kommet frem til den beslutningen fordi dere også har klart å snakke sammen om hvordan dere vil ha det fremover? Eller har dere bestemt dere nærmest for å få fred, fordi dere ikke orket å krangle mer, så å si? Det kan selvsagt være andre forklaringer også. Det vesentligste er at det ikke bare ”blir sånn”, særlig ikke etter all den tvilen i alle fall du sier at du har hatt og har. Som regel vil ikke forhastede løsninger legge noe fundament for prosessen videre når dere allerede har det vanskelig. Jeg tenker på et samliv som en evigvarende prosess hvor to mennesker stadig tilpasser seg hverandre. Men for at denne prosessen skal føles god, er det også viktig at begge er ærlige på hva man vil, og kan si det høyt til hverandre.

Til slutt lurer jeg på hva du legger i å være en god partner for fremtiden hvis han ikke er det nå? Er dette i så fall en tråd å gripe fatt i at du for din egen del tenker gjennom hva du ønsker deg av en partner for fremtiden, og at dette kan bli et samtaleemne mellom dere? Det samme gjelder selvsagt samboeren din.

Det jeg kan si noe om, er at man sjelden får det bra hvis man overlater samlivet til vær og vind og lar seg drive med fordi man ikke klarer å bryte ut av noe man innerst inne vet ikke er godt verken for seg selv, eller for den andre. Jeg har stor respekt for at du tenker at samboeren din kan bli en god far, men vil dere kunne være gode foreldre sammen? Til det kreves det som regel at man har et dynamisk samliv og god og nær og åpen dialog, ikke en masse konflikter.

Hvis jeg likevel skulle gi deg et råd, måtte det være at du tenker deg godt om, at du finner ut hva du ønsker deg, og at du tar initiativ til å snakke ordentlig om det med samboeren din. Hvis du/dere skulle ønske å gå videre på dette, vil jeg anbefale deg å ta kontakt med det familievernkontoret dere sogner til. Der har de lang trening og innsikt i å kunne finne veien videre sammen med dere, enten dere nå skulle bestemme dere for å fortsette sammen, eller gå hver til sitt.

Riktig lykke til!

Vennlig hilsen
Aase Prøitz

Psykologspesialist
familierådgiver