Jeg har panikkangst, er gravid og livredd.

Hei! Jeg har lest dine spørsmål, og forstår at du har hatt det spesielt vanskelig etter at du for vel 1 år siden hadde et panikanfall, som du misforstod og trodde at du skulle dø. Forut for panikkanfallet hadde du hatt mye helseangst pga forskjellige symptomer. Du ble utredet med utallige undersøkelser uten at legene fant noe galt med deg, bortsett fra et struma. Som du sikkert vet er det vanlig å mistolke kraftige angstanfall som livsfarlige, hvilket de faktisk ikke er. Sterk angst er imidlertid utrolig ubehaglig, og du har fortsatt altfor mye angst. Etter panikkanfallet hadde du lenge angstsymptomer av typen indre skjelving, svimmelhet, prikking i ansiktet, rar følelse i hodet og tretthet. Nå for tiden blir du ekstra redd når du skal i butikker eller har mye folk rundt deg, da øker den indre uroen. Smerte og ubehag i øynene er undersøkt uten at man har funnet noe galt. Du lurer på om du kan være helt normal, og det er vanskelig å slappe av. For å dempe uroen din må du gjøre noe hele tiden, sikkert for å distrahere deg fra de vanskelige tankene. Du er gravid i 5. måned, og lurer på hvordan du kan få det bedre med deg selv. Samtaler hos psykolog og forskjellige angstdempende medisiner har ikke hjulpet deg nevneverdig.

La oss først se litt på hva angst kommer av. Angst som utløses av ekte farer er som regel ikke noe problem. Da er det en normal beskyttelsesreaksjon som setter oss i stand til å fighte eller rømme, og i gitte situasjoner kan den være livreddende (altså akkurat det motsatt av død). Angst som kommer uten at den er forårsaket av en ytre fare er som regel et resultat av katastrofetenkning eller en mistolkning av noe man opplever. Heller ikke denne typen angst, som f.eks. panikkanfall, er farlig, men kan som sagt være veldig ubehagelig. Man får tanker som er skremmende, av typen ”Tenk om....”. Ved panikkanfall er det viktigste hvordan man forholder seg til anfallet. Hvis du ser på det som angst ubehagelig, men ikke farlig, vil det gå fortere over enn om du tolker det som hjertesykdom, hjerneblødning, galskap eller død. Hvilke katastrofetanker du plages mest med vet jeg ikke, men du har i hvert fall lurt mye på om er fysisk frisk eller ikke. Det første du kan rydde opp i er denne helseangsten. Etter all utredningen du har vært gjennom kan du nå, inntil videre, velge å tro at du er fysisk frisk. Ikke har du hjertesykdom, og heller ikke er det noe galt med øynene dine eller andre deler av kroppen. Selv om vi aldri kan være 100 % sikker på noe som helst her i verden, kan du med stor frimodighet velge å tro at du er frisk. Når du kjenner ting i kroppen eller begynner å bekymre deg, er det viktig at du ikke gir disse tankene næring ved å bli veldig opptatt av dem, sjekke kroppen, bekymre deg mer og gruble over saken. Nå skal du øve på å la slike tanker komme, passere og til slutt forsvinne igjen, som skyene på himmelen. Å distrahere seg er ikke nødvendig, og egentlig heller ikke så lurt, siden tankene lett kommer tilbake, og man kan jo ikke rydde og støvsuge hele tiden! Jeg anbefaler deg å tenke nøye gjennom hvordan du forholder seg til dine skremmende tanker. Det viser seg at de som har mye unødvendig angst som regel mener at bekymring er nyttig, fordi man da kan oppdage ting før det er for sent eller sikre seg på andre måter. Senere, når man har bekymret seg mye, kan man bekymre seg for at man bekymrer seg så mye, og da er det ”angsten for angsten” som har overtatt. Dette kan du løse ved å se på tankene dine som tanker, og ikke sannheter. Bare la de komme, ikke gi dem mat og omsorg, bare la dem passere forbi. Jeg vet ikke om dette gir mening for deg, men jeg tror det er en mye bedre måte å møte katastrofetankene på enn å gruble over dem, bli veldig redd og begynne å agere på dem. Angst er ganske vanlig, og mange helt normale nordmenn sliter med det. Du skriver at du blir mer redd når du er sammen med andre. Kanskje er du redd for at de skal forstå at du har angst? Da kan du tenke gjennom hvor viktig det skal være for deg hva andre tenker og mener om deg. Det er noe du allikevel aldri vil få vite, så egentlig kan du velge å nedprioritere hele problemstillingen. Du har nok med deg selv, din egen hverdag, graviditeten osv., og behøver ikke lenger bekymre deg over hva andre tenker om mener. Når du har fått dette noenlunde på plass er det ingen grunn til at du ikke igjen skal kunne jobbe innen helsevesenet.