Jeg har hatt kreft og har helseangst

Hei! Takk for dine spørsmål. Spørsmålet om det er mulig å bli kvitt overdreven helseangst kan jeg besvare med et ubetinget ja. Når hypokondere får hjelp til å takle livets usikkerhet og ikke lenger forsøker å kontrollere døden vil rundt en tredjedel bli helt bra, en tredjedel mye bedre, men fortsatt mer enn normalt opptatt av sin helse, mens en tredjedel fortsatt sliter med plagsomt mye angst. Overdreven helseangst og hypokondri er det samme. Litt helseangst er normalt. Vi skal følge litt med på hva som skjer i kroppen og reagere på alarmsymptomer. For mye helseangst er derimot ikke bra. Det medfører at man bruker mye energi på overvåkning av kroppen og sjekker den ofte. Mange går svært hyppig til lege eller surfer på Internett. Det er også vanlig at en hypokonder regelmessig mistolker sine fysiske plager og tror det verste først. Unntaksvis kan man ha både helseangst og legeskrekk, og da går man aldri eller sjelden til lege. Det er et mål å finne balansen, og plassere seg et sted mellom hypokonderen og ignoranten (som ikke bryr seg om helsen sin og tror at han er udødelig). Jeg er ikke sikker på om du hadde tendens til for sterk helseangst før du fikk kreft i livmorhalsen, men angsten ble i alle fall forsterket etterpå. Det er et sjokk for de fleste å få en kreftdiagnose, og den forbigående økningen i helseangst som man regelmessig ser etterpå er helt normal. Det er imidlertid bra om man etter hvert kan få angsten ned på et normalt nivå igjen, siden økt helseangst ikke på noen måte beriker livet. Alt blir heller vanskeligere, og angsten tapper en for unødig energi. En av de store utfordringene i livet er å skulle forholde seg til usikkerhet, og dette kan fortone seg som enda vanskeligere etter behandling for kreft. Er jeg helbredet? Kommer jeg til å få tilbakefall? Vil jeg eventuelt takle enda en runde med behandling? Tenk om jeg dør! Alle disse tankene er vanlige og helt normale. Det som skiller dem som har altfor mye helseangst fra dem som holder angsten på et normalt nivå er ikke tankene, men hvordan man velger å forholde seg til dem. Mange av spørsmålene er ubesvarlige. Svaret ligger i fremtiden, og ingen kan si noe sikkert. Kunsten er å la spørsmålet komme, akseptere at det er ubesvarlig eller ukontrollerbart, og derfor ikke dvele ved det eller gruble på det. La spørsmålet passere. Du behøver ikke distrahere deg fra eller glemme tankene, men ikke gi dem så mye oppmerksomhet eller omtanke. Det er mye som tyder på at optimistisk realisme er den holdningen som gir best livskvalitet. Istedenfor å ta sorgene på forskudd tar man dem etter hvert som de kommer. Bekymring og grubling har ingen egenverdi, spesielt ikke dersom man grubler på spørsmål som ingen vet svaret på. Du kan velge å tro det beste inntil det motsatte er bevist. Hvis du øver på det vil du etter hvert få mindre angst, og du vil sikkert også føle deg mindre trett.

Det er klart at du kan spørre legen din om ekstra tid, men jeg kan selvfølgelig ikke svare for ham/henne. Hvis du forklarer at du har for mye angst og gjerne vil ha informasjon som du forstår innholdet i, og legger til at du øver på å forholde deg så nøkternt og fornuftig som mulig til det som sies, men at det ikke er så lett, tror jeg nok at de fleste vil kunne gi deg litt ekstra tid.

Du har for tiden smerter under ribbena på høyre side. Du har vært hos legen, som ikke har funnet noe galt. Dette er jo en fin øvingsmulighet. Nå kan du øve på å ikke ta sorger på forskudd, og begrense eller nekte deg selv helt å gruble eller bekymre deg over det du kjenner. Det er neppe angsten i seg selv som skaper smerten, men hvis man følger nøye med på hva som skjer, kjenner etter og sjekker ofte, vil smertene som regel forsterkes. Du skal derfor øve på å miste fokus en periode, så vil kanskje smertene dempes etter hvert. Man får ingen garanti for noe som helst her i livet, men det er viktig å ikke ødelegge for mye godt liv med spekulasjoner, grubling og bekymring over ting som man allikevel ikke får kontroll på eller kan gjøre noe med.