Jeg ødelegger livet mitt med helseangst!

Hei Dr Wilhelmsen.
Jeg er en jente på 25 år som tror jeg har fått helseangst.
Min store frykt er kreft,noe som jeg tror kommer av at jeg mistet min beste venninne i kreft når jeg var 16. Men min helseangst kom ikke før jeg fikk mitt første barn,for 5 år siden.
Jeg har siden den gang hatt diverse /kreftdiagnoser/
Både tarm,hode og svelg.
Men det rare er jo at jeg har symptomer,ikke tenkte,men helt reelle.
Kan man tenke seg syk? Sliter med svimmelhet,løs mage og hjertebank.
Jeg har vært ofte hos lege i det siste,men klarer som regel å bli beroliget i et par dager før bekymringene kommer igjen.
Klarer ikke å stole på legene,har alltid den /de kan jo ta feil/ tanken hengende over meg.
Leser utrolig mye om sykdommer/symptomer på netttet og er nærmest ekspert på en rekke sykdommer nå. Så fort noe dukker opp må jeg sjekke og lese. Ser jeg en avis med noe ang kreft på forsiden MÅ jeg kjøpe den. Helt merkelig å tenke på..
Jeg begynner nå å bli svært sliten av disse tankene..
Hvis vi planlegger noe litt frem i tid melder jeg meg helt ut,for tenker at da er jo ikke jeg her alikevel. For noe jeg er helt sikker på er at jeg dør snart.
Tanker om min egen begravelse,om barna mine og om at mannen min kommer til å finne seg en ny og barna kanskje ikke husker meg,men få en ny mamma er helt forferdelige.Gråter mye når jeg tenker på det.
Klarer ikke glede meg over noe lenger for disse tankene overskygger ALT nå. Vil si at jeg bruker 80% av min våkne tid på å tenke på dette.Og jeg er nå utslitt. Men som den hypokonderern jeg er tenker jeg jo at jeg er utslitt på kreften som nå har spredd seg til hele kroppen,ikke sant?
Jeg forstår godt logikken i dette og at tankene mine er helt på jordet! MEN: jeg klarer ikke å legge dem fra meg..
Får jeg vondt i hodet,da har jeg hjerneblødning osv..
Har jeg sovet på armen min om natten og den er dovnet bort=slag.
Jeg vil heller ikke fortelle legen min om disse tankene,for da kan vi jo hverfall overse noe viktig,for da vil jo han tenke helseangst med alt som feiler meg. Har byttet fastlege flere ganger fordi jeg føler jeg ikke får de undersøkelsene jeg trenger osv. Bruker derfor volvat en del,og MYE penger på dette.
Ellers har jeg det kjempefint i livet mitt,med to flotte barn og en super mann som stille opp for meg uansett hva det skulle være.
Mne jeg forstår nå at min fokusering omkring min helse begynner å bli slitsomt for han også.
Jeg vil så veldig gjerne komme ut av dette og kunne fortsette å leve mens jeg lever!
Nå føler jeg at alt står på vent..blir så likegyldig til alt fordi jeg dør jo snart.
Merker at jeg sliter på jobb om dagen også,selv om jeg har en jobb jeg elsker. Men tankene er jo der likevel..
Er redd jeg skal bli deprimert..altså enda mer deprimert enn det jeg er. Føler at jeg ikke er den samme gamle..aldri med på noen ting lenger,holder meg hjemme. Og vasker som en gal,det er liksom min måte å glemme tankene på et øyeblikk..holde meg i aktivitet.
Men setter jeg meg ned klarer jeg ikke slappe av,da kommer tankene og tårene. Jeg er veldig flink til å skjule dette. Utad er jeg veldig blid og glad, så tror ikke noe egentlig aner hvodan jeg har det inni meg. Det føles så / GALSKAP/ så det tørr jeg ikke fortelle noen..For de tankene er jo crazy!
Jeg lurer derfor på hvordan jeg skal komme meg ut av dette?? Har prøvd på egen hånd,men det klarer jeg ikke!
Og noen ganger slår det meg..tenk om jeg blir 100 år..og lever HELE livet sikker på at nå er dødsdommen like rundt hjørnet..!
Jeg vil bare kunne klare å leve et helt normalt liv,med alt det livet har å by på uten alle disse begrensningene som jeg nå har. For jeg graver meg virkelig dypere og dypere ned nå!
Håper du har noen gode råd til en ganske fortvilet og sliten jente!

Kvinne, 25 år

kvinne
25
Kjære fortvilte 25 år gamle jente. Du behøver ikke tvile på om du er hypokonder. Din beskrivelse av din situasjon, tanker og følelser, er så typisk at den kunne blitt brukt i en lærebok om helseangst/hypokondri. Du beskriver din angst utrolig presist, og dine tanker og bekymringer er klassiske. Heldigvis kan du komme ut av dette, men det vil kreve en del innsats og øvelse fra din side.

Du fikk ditt første, skremmende møte med kreft da din venninne døde 16 år gammel. Helseangsten kom imidlertid ikke med full styrke før du fikk barn for 5 år siden. Det er ganske vanlig at helseangst blusser opp eller starter når man får barn. Det er da lette å tenke at ”Nå kan jeg ikke dø”. Du har ansvar for barnet ditt, og vil ikke at han/hun skal bli morløs, samt at du selv sikkert gjerne vil leve for å se barnet vokse opp. Hvis man blir opptatt av ikke å dø nå, er det naturlig å begynne å følge med på hva som skjer i kroppen, særlig for å finne tegn til alvorlig sykdom, for eksempel kreft. Poenget er å komme døden i forkjøpet og hindre at sykdommen sprer seg. Hver gang du får et symptom eller en plage i kroppen, tenker du det verste først. Symptomer er alltid reelle, men tolkningen av dem kan diskuteres. Faktisk er det sjelden at fysiske plager er tegn på alvorlig sykdom. De fleste normale, friske nordmenn kjenner forskjellige plager i kroppen sin i løpet av en måned, enten litt hodepine, muskel- eller ryggsmerter, kvalme, svimmelhet osv. Hvis man følger godt med og øver på å kjenne ting i kroppen vil man kjenne mer. Øvelse gjør mester, uavhengig av hva man øver på. Øver du på å oppdage symptomer vil du oppdage flere. Når du får hodepine tenker du hjerneblødning eller hjernesvulst, som er de desidert sjeldneste årsakene til hodepine hos 25 årige jenter. Det vanligste er at man er stresset, har litt stramme nakkemuskler, kanskje migrene, du kan ha drukket litt mye (eller litt for lite) osv. Ofte kan man ikke, og behøver heller ikke, å forklare hvorfor man har en eller annen plage. Hvis man venter noen dager går plagene som regel over. Det er ikke mulig å tenke seg syk, men dersom du katastrofetenker, dvs. fokuserer på den minst sannsynlige men farligste tolkningen av symptomene, vil du automatisk bli livredd og få alle (eller noen av) angstens symptomer: smerter, hjertebank, svimmelhet, kvalme, diare, tretthet osv. Dette er da tegn på angst og ikke alvorlig sykdom. Når du har vært hos legen, og han sier at han ikke finner tegn til alvorlig sykdom hos deg, blir du bare kortvarig beroliget. ”Legen kan jo ta feil!” Ja, det er sant. Leger kan ta feil, men det kan du også. Da må du velge hvem du skal stole mest på i kreftspørsmålet: en velutdannet lege som kan ta feil, men ofte har rett når det gjelder alvorlig sykdom, eller en livredd 25 år gammel jente som sikkert kan ha rett, men ofte tar feil når det gjelder kreft. Selv om du kjenner symptomene på kroppen er det ikke sikkert at du selv er den rette eller beste til å tolke dem. Du behøver ikke bli kvitt tanken på at legen kan ta feil, det er jo helt sant, men du kan tillegge denne tanken stor eller liten troverdighet eller betydning. Tillegger du den liten betydning, vil du dempe den negative effekten av tanken. Det er en vanlig øvelse at hypokondere leter på internett når de oppdager et symptom. Poenget er å bli beroliget, men det funker ofte mot sin hensikt. Søkeordet er gjerne et symptom, og man får da opp en rekke alternativer over hva dette kan være, noen alvorlige og noen uskyldige diagnoser. Hva skal man velge? Gå rett videre til ”Kreft”? Det er lett å velge feil og bli vettskremt istedenfor beroliget. Informasjon er ikke farlig, men man må tåle den, og det er lurt på forhånd å bestemme seg for ikke å gjøre unntak til hovedregel. Ellers er man solgt til angsten.

Jeg vil anbefale deg at du tar opp din helseangst med legen din. Leger er alltid svært obs. på alvorlig sykdom, og de vet at også hypokondere kan få hva som helst når som helst. Det er likevel en fordel om legen din vet hva du sliter med, fordi han/hun da kan bli en bedre samtale- og samarbeidspartner for deg. Du røper god innsikt i din situasjon, og beskriver godt hvordan tankene skremmer deg. Det er mange hypokondere som opplever at de får mer tankekjør og økt angst når de slapper av. Grunnen er at tankene da får mer rom, og så lenge man tillegger dem stor troverdighet, blir man bare mer og mer redd. Det er imidlertid ikke nødvendig eller noen god løsning hele tiden å distrahere seg bort fra de skremmende tankene. Du kan møte dem på en ny måte. Et viktig grunnspørsmål ved hypokondri er alltid: Er du villig til å være dødelig? Eller tenker du at du ikke kan dø nå, i hvert fall ikke så lenge du har små barn? Hvordan kan du få kontroll på døden? Du aner jo ikke hva du en dag skal dø av, og heller ikke når. Det er derfor umulig å komme i god posisjon i forhold til dette. Som alle andre ukontrollerbare forhold i livet, er det best å la dem ligge. Du kan forsone deg med døden som fenomen, gjerne se på det som en skremmende fiende, men like fullt noe som vi ikke får kontroll på. Velg å se på deg selv som frisk inntil det motsatte er bevist, og bruk all din tid, energi og penger på din flotte familie, dvs. bruk kreftene på å leve, ikke på å ikke dø. Det er innsiktsfullt det du beskriver om at du kan komme til å ødelegge utrolig mye godt liv med skremmende tanker som viser seg å være nettopp det, tanker, og ikke sannheter. Tanker er bare tanker, og fortjener ofte ikke den oppmerksomheten de får. Du kan øve på å skille mellom tanker og sannheter, ekte katastrofer og tenkte. De tenkte kan du la ligge inntil de blir ekte. Du kan i dag velge, under tvil, å se på deg selv som frisk, inntil videre. Ta fri fra hele sykdoms- og dødsproblematikken, kos deg og slapp av, og ta de ekte problemene i livet etter hvert som de eventuelt kommer. Lykke til!

Ingvard Wilhelmsen

Vi gjør oppmerksom på at innholdet i denne artikkelen er mer enn to år gammel. Utviklingen innen medisin går raskt, og informasjonen kan derfor være foreldet. Du bør derfor vurdere å skaffe deg et oppdatert svar fra en av våre leger, eller din egen fastlege.