Hvem bestemmer over tiden?

Kjære deg,

Det som slår meg umiddelbart, er at det blir mye ”alltid” og ”aldri” i det du skriver. Det blir alltid krangling, skriver du, og du vil aldri være med når hun foreslår eller spør, og du foreslår så å si aldri at hun skal bli med deg på de tingene du vil gjøre. Hver av dere har sin skyttergrav, og det går raskere for hver gang å komme ned i den når det brygger opp til det gjentagne mønsteret dere begge kjenner så godt etter hvert. Du gir en mengde eksempler på situasjoner som ender galt for dere begge.

Når jeg hører slike historier, har jeg ofte god nytte av å tenke følgende: Dette høres i utgangspunktet ut til å være det jeg kaller et administrativt problem, dvs. det dreier seg om å finne praktiske løsninger, forhandle seg frem til hva som er rimelig bruk av tid og fordeling av den. Når det åpenbart ikke lykkes to ellers oppegående mennesker som lever sammen å gjøre det, får jeg tanker om at striden egentlig dreier seg om noe annet. Hvordan dette er i deres tilfelle er det vanskelig å vite noe om siden jeg bare har din skriftlige meddelelse å holde meg til. Jeg vil likevel tenke litt høyt rundt problemstillingen, og så får du bruke det som kan passe inn i deres situasjon.

Det kan for eksempel være nyttig for dere å se dere selv i en større sammenheng som en hjelp i å finne ut hva som gjør at dere tenker så forskjellig. Det man har vokst opp med og er vant til, blir ofte den normen som råder så til de grader at det blir en masse ting man tar for gitt, for eksempel at man vanligvis gjør ting sammen, versus det å sjelden eller aldri gjøre ting sammen. Hvis det er tilfelle for dere, kan noe av løsningen ligge i å få snakket om hvordan verden ser ut for deg på den ene siden, og for henne på den andre, og så finne ut hvordan vil dere ha det - sammen. Hva skal være deres norm i deres familie, med eller uten barn. Noe av det som kan gjøre disse tingene vanskelig for dere, er at ulike eller kanskje til og med motstridende normer, eller ”tatt-for-gittheter” også kan få implikasjoner for ens selvbilde. Hvis din kone er vant til at familien gjør ting sammen, vil det være uvant for henne å gjøre ting alene, det kan rett og slett reise spørsmålet for henne om ”hvem hun er” når hun må gå alene. Det kan oppfattes som et nederlag. Og tilsvarende, men omvendt, for deg. Er du vokst opp i en familie hvor det er vanlig at alle gjør det de har lyst til og ikke tenker at det skal være noe vanskelig, kan det vel tenkes at enhver antydning om å innordne seg, kan være provoserende.

Vi lever utvilsomt i en verden hvor selvrealisering står høyt i kurs. Det er mye godt å si om det, men vi ser vel også at det kan ha en bakside. Prisen vi betaler for en høy grad av selvstyre, eller selvrealisering, kan i noen tilfeller bli ensomhet. Vi kan komme i en situasjon hvor vi kan lure på hvor ”alle de andre” er blitt av når vi er ferdige med vårt selvrealiserings-prosjekt.

Helt til slutt skriver du at du som oftest synes det er greit når du først blir med. Det er jo et godt utgangspunkt for å se på problemstillingen din i et positivt lys. Siden du faktisk sier at du kan ha det hyggelig, vil jeg råde deg til å tenke over hvorvidt mye av din motstand, som etter mange runder med fruktesløs krangel, etter hvert skyldes prestisje. Hvis det er en arena i verden hvor prestisjen burde settes på porten, så er det i et samliv. Det betyr ikke at man skal godta alt betingelsesløst, men at man forsøker å bevare et perspektiv på helheten og nøye prioriterer hva man skal ergre seg over. Klarer man det, klarer man som regel også å løse vanskelighetene. Da får man også flere nyanser inn i sin oppfatning av at verden består av motpolene "alltid-aldri".

Jeg håper noe av det jeg skriver her kan være til nytte for deg. Skulle dere ønske å snakke med noen om det dere står i, så vil jeg anbefale dere å ta kontakt med det familievernkontoret dere sogner til.

Jeg ønsker dere riktig lykke til, begge to.

Vennlig hilsen

Aase Prøitz
Psykologspesialist
familierådgiver