Sykdommer
Hva er galt med meg?
tor, 24/11/2011 - 16:20
Hei,
Jeg skriver til deg fordi jeg den siste uken har slitt med mange tunge tanker og trenger råd om hvordan å takle dette.
I høst kom jeg tilbake til Norge etter flere år i utlandet, og flyttet med min samboer til hjembyen. Her havnet jeg raskt i en rutine hvor jeg følte meg nesten apatisk. Føler meg veldig utenfor her, selv om jeg har venner, for mye har skjedd på de årene jeg har vært borte.
Det siste halvannet året har vært ganske tøft, med harde studier. I tillegg har jeg i flere år slitt med en slags "sosial angst" (har aldri søkt hjelp for dette). Jeg føler meg ekstrem utilpass i enkelte situasjoner, blir nervøs, kvalm, svimmel, får hjertebank osv. Dette har tæret veldig, ikke minst i skolesituasjoner.I vår opplevde jeg også å miste en nær venn i kreft, men de siste mnd av hennes liv greide jeg ikke å stille opp slik jeg burde. Dette har jeg bebreidet meg selv mye for. På toppen av alt dette har det vært vanskelig å reise fra byen jeg bodde i i utlandet.
Jeg har som sagt følt meg apatisk denne høsten, men med min samboer har jeg følt meg trygg/forstått, og vi har prøvd å legge planer for neste år. For en uke siden fikk jeg imidlertid en slags "panikkartet" følelse kastet over meg. Det startet en kveld jeg ikke fikk sove, og har egentlig bare blitt værre i løpet av uken. Jeg føler at jeg må bryte opp fra alt, inklusive jobb og samboer. Plutselig føles alt så ekstremt tungt og vanskelig, jeg ser ikke frem til noe, har plutselig ingen drømmer og fremtidstanker. Denne plutselige tomheten gjør meg veldig redd, store deler av dagen er jeg kjemperedd med hjertebank, skjelvinger osv. Jeg gråter masse, sover dårlig og har dårlig matlyst. Jeg er redd for å være alene, samtidig som jeg konstant har en ekstrem dårlig samvittighet overfor min samboer for at jeg kjenner disse tingene. Jeg elsker jo både han og det livet vi har sammen så høyt, og kan ikke tenke meg et liv uten ham, samtidig som jeg kjenner så sterkt at jeg bare vil bort. Hva er galt med meg? Kvinne, 24 år
Hei
Det kan virke som om du er en flink og flittig dame som har lagt mye vekt på dette. Det er jo bra, men kan koste mye psykisk.
Ofte kan behov og følelser bli skadelidende under dette og alt for mye fokus blir rundt plikter og streben med dertil dårlig samvittig het over alt man burde fått til. I tillegg til hvordan man burde følt etc...
Det du beskriver som sosial angst stemmer godt. De symptomene du ramser opp er tyoiske for angst, men hvis de kun er relatert til de sosiale settinger kaller men det sosial angst.
Imidlertid kan det virke som du nå har fått en type panikkangst i tilegg. Denne kommer ofte som lyn fra klar himmel, uten at den er knyttet til spesielle situasjoner.
Symptomene her er langt på vei de samme som de du beskriver ved sosial angst, dog med panikkfølelse og pustebesvær i tillegg.
En slik angst kan også være et signal om at du ikke tar dine følelser og behov på alvor, og kan også henge sammen med det at du har mistet en god venn i kreft. Fikk du sørget nok og tatt ut de følelsene, eller ble sorgen undertrykt i pliktene. Da kan den reise seg igjen i form av angst som egentlig er et signal om at noe ikke er som det skal følelsesmessig.
Selvbebreidelse og selvkritikk r også noe som kan utløse denne angsten. Igjen burde du såkalt stilt mere opp. Er du sikker på at det er riktig. Du hadde vel gode grunner for å handle slik du gjorde. Selvbebreidelse er kun negativt og gir deg en depressiv følelse.
I tillegg til angsten så er du apatisk og har mistet gleden ved de fleste ting. Dette samt at du gråter mye tyder på en depresjon i tillegg til angsten.
Jeg syns du skal få en henvisning til en psykolog og få noen å prate med slik at du får orden på ditt følelses liv. Tenk heller at disse symptomene er et signal om at du bør endre kurs og ta mer vare på deg selv, ikke at du er syk.
Håper du er et sted hvor det er terapeuter slik at du kan begynne å ta vare på deg selv og bli kvitt disse plagene. Lykke til videre
Gunnar Cramer, psykiater