Sykdommer
Er dette en normal reaksjon?
fre, 26/03/2010 - 17:11
Hei.
Jeg er en jente på 21 år med normal fysisk helse.
Går akkurat nå gjennom ett samlivsbrudd, var sammen med personen i 3,5 år, og vi bodde sammen det siste året.
Jeg syns det er utrolig vanskelig og lurer egentlig på om det som skjer inni meg nå er normalt.
I 2004, da jeg gikk i 10. klasse gjorde jeg ett selvmordsforsøk (overdose av forskjellige piller), jeg dro selv ned på legevakten rett etter inntaket fordi jeg var redd. Jeg måtte svelge en sortmasse, kull? for å kaste opp.
I ettertid har jeg nok sett at dette var ett rop om oppmerksomhet, og syns egentlig at det var flaut.
Jeg ble sammen med denne gutten i 2006, og han er det snilleste mennesket i hele verden, og nå har han altså flyttet ut.
En av grunnene til at det ble slutt er mitt utagerende temperament. Jeg blir så fort sint, skriker, kaster ting og slår. Kan rett og slett angripe han. Det er helt forferdelig, og ikke sånn jeg vil være i det hele tatt. Jeg er ikke sånn mot venner eller andre, jeg er en person som ikke er redd for å si ifra, men aldri noe liknende som dette.
På jobb er jeg heller ikke sånn, jeg jobber med barn og trives veldig godt med det.
Jeg sliter veldig med selvmordstanker, forskjellen denne gangen er at jeg tenker på det hver dag, søker på nettet etter forskjellige muligheter og planlegger.
Jeg er egentlig ikke redd for å gjøre det i det heletatt, det eneste som stopper meg er at jeg da aldri får møte han igjen, og at jeg vet at han kommer til å bli så lei seg. Og det er det siste jeg vil, for jeg er så utrolig glad i han.
Jeg er så urolig inni meg og klarer ikke slutte å gråte når jeg er alene. Bare går rundt som en zombie. Det har gått nesten en måned siden han flyttet og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal overleve dette.
Om jeg går til fastlegen med dette er jeg redd for å høre at det bare er kjærlighetssorg, for jeg skjønner ikke at det kan være normalt å reagere på denne måten da.
Takk for svar.
Kvinne, 21 år
Hei
Kjærlighetssorg kan være forferdelig og vondt, sørlig hvis du er en avhengig person. Den andre personen blir så viktig at du ikke kan leve uten, og du glemmer deg selv i denne sorgen.
Du sier egentlig ikke hvem som gjorde det slutt eller hvem som bestemte at han skulle flytte ut.
Det var kanskje han pga din utagerende atferd??
Uansett så er du ung og har tiden foran deg, så en slik sorg går også over. Det som er mer bekymringsfullt er dine selvmordstanker og at du også prøvde dette tidligere.
Dette kan ha sammenheng med at du kanskje kan lide av en depresjon eller en ustabil personlightes forstyrrelse, uten at jeg kan si om det er slik.
Disse reaksjonsmønstrene kan du nok ikke tilskrive din kjærlighets sorg, da du prøvda overdose før du traff ha.
jeg vil derfor be deg ta kontakt med din fastlege og kanskje få en henvisning til en psykolog eler psykiater for å kartlegge om du kan hanoen slik lidelse.
Da kan du få behandling eller forståelse for hva det dreier seg om og slik komme videre med deg selv.
Du må da ikke fokusere bare på dette bruddet hos fastlegen, men heller på dine selvmords tanker og din utagerende atferd (I nære relasjoner.)
Du må ikke la deg avspise med at det bare er en kjærlighets sorg, men insistere på at du trenger hjelp til å finne ut av ditt reaksjons mønster.
Slik jeg ser det er det normalt å ha kjærlighets sorg, men også å gi slipp på han er viktig.
Det som er et annet problem som jeg da mener du skal ta tak i er ditt reaksjons mønster og dine selvmordstanker.
Disse er ikke vanlige selv om du har en kjærlighets sorg. Håper du følger dette rådet. Lykke til
Gunnar Cramer, psykiater