Eksistensiell angst

Hei!
Jeg vil først takke for utrolig fint og utfyllende svar forrige gang jeg sendte inn spm her. Jeg har i 2 år slitt med tvangstanker om å skade datteren min som har skapt utrolig mye angst hos meg, føler ikke at jeg har "levd" disse to årene, men sittet i et slags "tankefengsel". Etter blant annet gode råd fra dere har jeg klart å få disse tankene på avstand og skjønt at tankene ikke er tanker om noe jeg vil, men tvert om redsel- tanker om hva som er det mest grusomme som kunne skjedd.
Angsten har nå gått over i en slags eksistensiell angst som jeg trenger råd for hvordan jeg skal takle.
Angsten jeg får nå går ut på vår eksistens og hva vårt "indre" er. Vi har kroppen vår, tanker og følelser. Men hva er egentlig "jeg" og "du". Jeg sliter med å forstå hva vi "sjelen" vår er, da det ikke er noe håndfast. Jeg får utrolig mye angst av å tenke på vår eksistens og hva vi "er". Har du noen råd for hvordan jeg kan håndtere dette? På forhånd tusen takk!
Med vennlig hilsen kvinne 24

kvinne
24
Hei igjen.

Det var fint å høre at du fikk nytte av svaret forrige gang.

Nå har du klart å legge vekk dine tvangstanker om å skade datteren din, og skjønt at tanker ikke er farlige, og at tanker ikke er virkelighet.
Problemet nå ser på en måte ut som at du har endret fokus for din angst, til en eksistensiell grubling over de store og vanskelige temaene som mennesket har forsøkt å forstå gjennom alle århundrer og kulturer: Hva er "jeg", "du", "sjel", hva er vår eksistens osv.

Du spør om råd for hvordan du skal håndtere dette.
Jeg tenker to vinklinger på dette:

1) Det kan være at dine tvangstanker om å skade datteren din, og nåværende "tvangstanke"-liknende tenking om eksistens osv, er to sider av samme sak, eller to symptomer på samme psykologiske tilstand / diagnose. Altså noe som har med tendens til tvangstanker å gjøre.
Hvis det er slik, så kan det tenkes at du kunne ha bruk for psykologisk hjelp for dette. Jeg tenker at det ikke er usannsynlig, dvs at det er såpass sannsynlig at du "for sikkerhets skyld" kanskje burde få kontakt med en psykolog over noe tid, for å gå nærmere inn på dette. Hvis du får nytte av det, så var det et godt valg å velge psykolog, la oss f.eks. si at du blir varig kvitt en grunnleggende tendens til tvangstenking med sekundær angst. Men hvis det ikke hjelper deg, så har du ihvertfall ikke kommet dårligere ut, og gode samtaler med en psykolog kan være av verdi i seg selv. Så det spørs om du kanskje bør vurdere å få fastlegen din til å henvise deg til en psykolog. Muligens.

2) Eksistensiell angst er vel kanskje det mest almenmenneskelige som finnes. Jeg skjønner ikke helt hvordan noen mennesker kan si at dette er fremmed for dem og at de aldri har kjent på den angsten, for jeg tror det er en av de mest grunnleggende tanker som finnes, kanskje det kan kalles "prisen vi betaler for å være menneske". Mennesket er jo den eneste arten som er i stand til å tenke slike tanker, -for eksempel elg og hummer har jo ikke eksistensiell angst. Den dype, altomfattende eksistensielle angsten har vært beskrevet og forsøkt forklart av en lang, lang rekke forfattere, religioner og filosofer så langt tilbake som vi har nedskrevet historie.
Både filosofer og religioner har forsøkt å komme frem til svar på "de evige spørsmålene" som de kalles, "hvem er jeg?" , hva er eksistens, hva er "selvet", hva er meningen, -om der er noen? Som kjent finnes der ingen fasitsvar, og kanskje det ikke engang er meningen at en skal komme frem til noe svar. Kanskje spørsmålene i seg selv, og det å tenke slik tanker, er målet? Her finnes bare spørsmål og ingen svar, i denne delen av det å være menneske. Noen mennesker finner det meningsfullt å virkelig la disse tingene bli store temaer i livet, mens andre vet at "spørsmålene er der", men velger å ikke forholde seg til dem, men heller leve livet i total uvisshet om mening, eksistens osv osv. Personlig synes jeg det er en befriende følelse, å vite at jeg ikke vet noe som helst om noe av dette, mens andre finner f.eks. "ferdige svar" og beskrivelser av mål og mening og eksistens i religioner, som ofte kommer med fiks ferdige svar til mennesker som ønsker å tenke at der finnes ferdige svar på slike store spørsmål.
Kanskje du skal stille deg spørsmålet om du faktisk ønsker å få svar på "de evige spørsmål", -om de hadde fantes? Tror du det hadde vært noe greit, at Livets Mysterie og gåten ved det å eksistere, være menneske, plutselig ikke fantes lenger? At alt liksom ble greit forklart på en rasjonell måte? Jeg synes personlig det høres utrolig kjedelig ut. Tenk derfor litt gjennom om du faktisk ønsker svar, eller om spørsmålene i seg selv er spennende, eller kanskje de er beviset på at du er et menneske.
Og du kan stille deg spørsmål om du faktisk tror der finnes svar på disse store eksistensielle spørsmål som du er opptatt av. Jeg er f.eks. personlig overbevist om at der ikke finnes svar, og tenker derfor at det ikke er noen mening i å tenke på de tingene.

Forøvrig så er det regnet som alment "opplest og vedtatt" at ethvert menneske som begynner å tenke på de store linjene der, alt det komplett uforståelige ved det å være menneske, eksistere, søken etter mening osv, faktisk vil kjenne den helt store Eksistensiell Angsten. At det kanskje er noe med å se inn i det uendelig store tomrommet, kanskje kjenne på den snikende erkjennelsen av vi er dømt til å eksistere i et øyeblikk her på jordkloden, sett i et evighetsperspektiv, vi blir kastet inn i det uten å få med "brukermanual" eller bruksanvisning eller manus, og vips så blir vi tatt ut av livet igjen etter meget kort tid, i evighetsperspektivet, uten at en fikk svar på noe som helst om hvorfor vi var her, hvorfor en levde, hva nå meningen med dette var, osv osv.
Mange tenker at det at vi kan bli så opptatt av "utvendige" ting her i livet, alt fra hobbyer til gjenstander til kultur, sport osv osv, er for nettopp å fylle hodet og bevisstheten med tilsynelatende-mening, for å slippe å tenke på de store og ubesvarlige eksistensielle spørsmålene.

Det jeg antagelig prøver å si her, er at eksistensiell angst sannsynligvis er en av de mest basale og grunnleggende tanker og følelser et menneske kan ha, og derfor ikke noe en trenger å være redd for. Det er vår felles arv og tunge lodd å ha, prisen vi betaler for å være menneske. Kanskje det er en fin ting, å få inn de svimlende perspektivene og tankene av og til, at det blir en fin kontrast til de små og flotte og konkrete reelle tingene i livet, som f.eks. smilet til barnet ditt eller smaken av et glass kald melk. Mye stor kunst har også blitt produsert med den eksistensielle angsten som "primus motor" og inspirator.
Så kanskje du heller skal prøve å anerkjenne at du er bare en i en endeløs rekke av mennesker som kjenner på disse uendelige og ubesvarlige spørsmålene, og at det er bra og noe som gir perspektiver og kan være til hjelp for oss til å glede oss ytterligere over å være konkret til stede her og nå.
Klarer du å falle til ro med det, så kan du leve godt med disse ubesvarte spørsmålene resten av livet, og du kan til og med ta de frem og kjenne på de når du måtte ønske, eller så kan du kanskje velge et annet alternativ, som er å bare legge ned slike problemstillinger som tema i livet ditt, siden der allikevel ikke finnes svar, og heller kjenne etter om ikke du også kan synes det er greit å leve livet gjennom i full visshet om at du ikke vet noe som helst om de store spørsmålene i livet og eksistensen, og at du aldri skal få noe svar heller. Og at det -slik mange av oss tror- ikke finnes svar heller.

Vi er her langt utenfor medisinsk fagfelt, og jeg har naturligvis ikke et eneste sikker svar å gi deg, på et område hvor der ikke finnes sikre svar. Men jeg har delt almenmenneskelige tanker med deg, og synes du dette er spennende, kan du jo begynne å lese filosofi m.v., for virkelig å fordype deg og gå inn i disse store temaene, om det føles meningsfullt, eller du kan la andre holde på med slike temaer.

Uansett håper jeg du fant noe av interesse eller ettertanke her, og ønsker deg alt vel, -med eller uten mening og svar.

Dr. Brynjulf Barexstein allmennlege / sjefssvarlege
Lommelegen.no
www.barexas.com